I dag var vi i Buvika på visning. Et gammelt hus, et livstidsprosjekt, men samtidig er hus med muligheter.
Alle innlegg av Tomas
Brattgjerd
For 20-30 år siden var vi av og til på «Bjørner» hos familien Brattgjerd. Så ville tilfeldighetene det sånn at jeg plutselig traff på et par fra familien igjen nå lenge etter. Så i dag hadde vi Frank-Sindre, Eva og Jarla Brattgjerd på besøk der de nå er bosatt bare et par kilometer herfra. Ganske morsomt hvor liten verden av og til er 🙂
Statsbudsjettet
Da var dagen endelig her og statsbudsjettet ble lagt frem. På jobb betyr det masse stress, analyser og pressemeldinger.
Så hva har statsbudsjettet egentlig å si for meg? NRK-lisensen økes, der jeg nå sparer 2580 kroner året på ikke å betale denne (der jeg selvsagt ikke har tv). Fagforeningsfradraget økes, men jeg er jo registrert som student og betaler dermed langt under 3750 kroner i året i slik kontigent. Innslagspunktet for toppskatt økes med 4%, men det spises jo opp av forventet lønnsvekst. Nå må vi betale 9% ekstra skatt på alt over 490 000 kroner. Matmomsen økes fra 14% til15% noe som for vår familie betyr ca. 1500 kroner i økte utgifter. Fribeløpet i formueskatten økes, men vi har for liten formue til å bli påvirket av det. Har en lang vei til jobb så bedres reisefradraget, noe som ikke betyr noe for min del. Satser for skattefri kilometergjordgjørelse ved yrkeskjøring med privatbi økes relativt mye. At avgiftssatser på sigaretter, sigarer og snus økes er også helt greit spør du meg. Vrakpanten økes til 2000 kroner noe som kan ha noe å si om vi skal kvitte oss med gamleskodaen. Avgiftsendring på biler gir dyrere dieselbiler og billigere bensinbiler, noe som også betyr lite for oss.
Konklusjonen er at statsbudsjettet var utrolig kjipt og kjedelig.
Ranheim fotballklubb
På onsdager er fotball på Ranheim er fast aktivitet. Laget består av en fin miks mennesker i alle aldre, med svært ulike forutsetninger. En fellesnevner er at vi har masse humor og humør, og enkelte har herlig få hemninger i forhold til å vise glede og andre følelser. Det er en herlig gjeng som det kjekt å være sammen med. Tar sjansen på å dele et par lagbilder.
En fra laget har foresten akkurat lagt ut sin siste singel på youtube! httpv://www.youtube.com/watch?v=jZlEkt9utPs
Slitsomt å være fosterhjem
Nå har vi snart vært fosterforeldre i 4 mnd., og det har vært en slitsom tid. Når barnet ble født ble det lagt til overvåking på sykehuset en stund. Etter det ble det litt oppfølging av svært mange involverte i noen uker. Vi var blant annet på helsestasjon i midt-byen (som skal ha ekspertise på problematikken) og prøvde å legge frem situasjonen. Vi fortalte for eksempel at barnet skrek mye, ofte panisk, hvorav han svarte at vi måtte gi ungen mat og trøst om det var skriking. Vi har da tross alt vært gjennom babyfasen et par ganger før også, så vi hadde ikke påpekt det vi ikke anså som unormalt. Så vi fortsatt så godt vi kunne videre, hvor legen med ekspertise tross alt hadde ment at alt var normalt.
I perioder har vi hatt skiftordning hjemme, hvor vi har sovet og passet den lille på skift. Det har vært døgn hvor barnet har skreket seg i søvn, sovet ti minutter før en ny runde. Nylig var vi på sykehuset, hos deres ekspert på problematikken. Hun mente at barnet burde ha vært på sykehuset mye lengre, kanskje helt frem til nå. Det var snakk om fulle abstinenser og en rekke medfølgende utfordringer. Videre fikk vi høre flere nye faktorer om graviditeten, ting vi ikke har hørt et ord om fra noen i hjelpeapparatet. Ganske skremmende å se hvilket ansvar de egentlig har overlatt til oss. Spennende å se hva som skjer fremover både med barnet og den øvrige situasjonen. Det er stadige drypp med informasjon, og da viktig informasjon vi burde ha fått for lenge siden. Det blir kanskje å sette det på spissen, men på en måte har «salgs» og rekrutteringsarbeidet til Bufetat vært godt, men nå hvor vi har fått plassert en baby overlates mye til oss selv. Bør det være sånn?
Humor eller bare dumme folk?
Når jeg surfer her og der kommer jeg ofte over en del rare ting som finnes på det store nettet. Kom for eksempel nylig over sider som babyexpert.com og fant en del instruksjoner på hvordan en skal ta vare på en baby.
Ellers så fant jeg jo denne på facebook, der jeg er litt usikker på om det er humor eller faktisk noen som er så håpløse.
I dag var Veronca i Jarveien for å se på bolig. Nok en mulighet vi lar gå fra oss, der også dette huset hadde en del vi ikke likte. Mulig vi er litt kresne, men hva gjør vel det om vi til slutt blir fornøyde?
Privatvisning på Vikhammer
I dag var vi på Vikhammeråsen på privatvisning, men
selv om utsikten var i verdensklasse var ikke resten bra nok for oss. Fikk tatt en tur i fjæra også, en traumatisk opplevelse for stakkars Noah som er livredd tare og tang. Når jeg var liten lo vi av guttene fra byen, de stakkars «byfisene» som var så fisefine og redd alt mulig…..
Lørdag og loppis
En nabo er en svært ivrig tegneseriesamler, og forleden når vi var på besøk fortalte han om store verdier for en del tegneserier. I dag var vi en runde på loppemarkeder der Veronica kjøpte seg sinkbøtter, barna noen leker og jeg et stk. tegneserie. Så har du noen tegneserier som ble laget før 1975 så overtar og videreselger jeg dem gjerne. Ellers så er det pizzalaging nå etter at vi er helt utslitt etter en sykkel, gå og trilletur. En fin Lørdag med familien.
Hverdagslykke?
Endelig er det fredagskveld, og for undertegnede betyr det å ligge langstrak i sofaen og fordøye ukas inntrykk. Må innrømme at det har vært noen tunge dager, spesielt etter netter med lite søvn og dager med alt for mye stress og mas. En gjør så godt en kan på alle fronter, samtidig med følelsen at det ikke er bra nok noe sted. Det påvirker psyken og fører også lett til kjefting og krangling. En får negative spiraler, og tankesettet blir rett og slett deprimerende.
Så er fredagen endelig her og godfølelsen kommer sigende. Endelig kommer også tankene om hvor utrolig heldig jeg faktisk er. Mulig jeg er litt innhabil, men jeg har verdens herligste unger. Da snakker jeg ikke bare om mine to egne, men også om siste familiemedlem som ble født i en mindre priviligert situasjon enn oss andre. Jeg har en flott samboer, som er flink til å ta vare på både meg og barna. Vi klager over at vi snart er husløse, men vi har fortsatt bo-muligheter som få andre. Vi har gode jobber, god helse, masse omsorg og kjærlighet. En stor del av verdens befolkning må gå sultne til sengs, mens vi koser oss i vår luksusverden. Egentlig er det ganske tragisk at vi ikke konstant går rundt og er glade for hvor utrolig heldige vi tross alt er. Tenk å være misfornøyd og nesten deprimert av å ha det så bra som vi tross alt har det? Det er interessant at fattige mennesker i somalia i enkelte undersøkelser fremkommer som mer lykkelige enn oss i Norge. Så hva er da egentlig lykke?
James Montie skriver; «Materialistiske mål er ikke en vei til vedvarende lykke. Det er massiv dokumentasjon for at mennesker, som har materialistiske mål, er mindre lykkelige en de som har immaterielle mål, som for eksempel relasjoner og personlig utvikling.»
Andre kommer med en mer vitenskapelig forklaring; «Lykkefølelser henger sammen med flere hormoner og signalstoffer (nevrotransmittere) i hjernen, deriblant dopamin. Dopamin kalles ofte belønningshormon fordi det regulerer kretsene for motivasjon og belønning i hjernen. Dopamin utskilles som når vi spiser (øker blodsukkeret), sover, har sex, og når vi oppnår store prestasjoner.»
Oppsummert er da lykke mat, søvn, sex, relasjoner og følelsen av personlig utvikling eller prestasjoner. Det tror jeg faktisk passer ganske bra for min del. Så med det tar jeg natt for å søke minst en av disse faktorene.
Tragiske greier
