Jeg har ikke lyst å ha FrP, rødt, MDG eller SV i regjering, de egner seg alle best i opposisjon.
Jeg er redd for AP, de er for glade i offentlig forbruk. Det vil bli mer byråkrati i stat og kommune, da næringspolitikk ikke er godfoten til AP. Helt urealistisk å klare det grønne skiftet (dvs. kutte i oljeproduksjon) samtidig som vi øker offentlige kostnader.
Jeg er redd SP, de er ikke et tradisjonelt styringsparti og vil nok bygge ut distriktene sånn at effekten for offentlig forbruk blir som under AP.
AP og SP sammen forsterker offentlig løsing og forbruk.
Høyre er for små alene, og dras til høyre av FrP.
Venstre og KrF er for små, kommer nok under sperregrensa.
Om jeg stemmer på Høyresida øker jeg sjansen for at AP og SP må ha støtte av fundamentalistene i Rødt, MDG og SV for å danne regjering.
Om jeg stemmer på AP/SP risikerer jeg at de blir så store at offentlig forbruk kommer helt ut av kontroll.
Nå planlegges det politisk streik mot endringer i arbeidsmiljøloven. Det morsomme er at venstresiden selv foreslo lignende endringer for noen år siden (men det har de fleste heldigvis glemt).
Jeg mener det er på høy tid at arbeidsmiljøloven endres. De fleste jeg kjenner har kommet inn i arbeidslivet gjennom vikariat eller midlertidige stillinger. En midlertidig stilling innebærer mindre risiko for arbeidsgiver, der feilansettelser koster milliarder i året. Arbeidstakere får relevant erfaring, og gjør de en god jobb vil de også øke sjansen for å få fast ansettelse.
Jeg jobber i staten, og her er det praktisk talt umulig å kvitte seg med oss som har fått fast stilling. En del er totalt udugelige, og ansettelsesvernet fører til at vi slett ikke trenger å anstrenge oss. Av og til føler jeg at jeg jobber på en vernet arbeidsplass, noe jeg ikke tør å utdype noe nærmere i denne omgang.
Jeg snakket forleden med en student som jobbet i kassa på Rema. Han fortalte at det var stort sett studenter som jobbet søndager, et kjærkomment bidrag inn i en slunken studentøkonomi. For han ville det å miste jobben bety at han ikke hadde mulighet til å studere, med desto tyngre vei inn i arbeidslivet.
Jeg handler gjerne på søndager, den dagen i uka hvor jeg har mest tid og energi. Veronica jobber ofte i helger, og hun velger dermed andre dager for å handle. Jeg har liten tiltro til undersøkelser som viser at en stor andel av oss ikke vil ha søndagsåpne butikker, hvor de som tar seg tid til å svare på slike er de med mest tid til å handle på alle andre dager i uka. Jeg ser på fleksibilitet som et gode, der både forbrukere og butikker tross alt har friheten til å velge også med søndagsåpne butikker.
Noen i Norge jobber fortsatt i konkurranseutsatte næringer. Når vi i Norge har dyre og upraktiske ordninger i forhold til ansettelser påvirker det selvsagt vår konkurranseevne. Når fagforeningene hyler «høyere lønn» og ikke forstår at lønnsvekst i stor grad spises opp av prisvekst er det noe galt med kunnskapsnivået. Lønnsøkning svekker i tillegg konkurranseevnen til norske bedrifter og gjør med det arbeidsplasser mer utrygge.
Arbeidsmiljølloven sikrer oss ansatte på alle tenkelige måter, og gjør strengt tatt fagforeninger stort sett overflødige. Samtidig kan nettopp endringer av loven være en av de få gangene en fagforening faktisk kan ha en praktisk betydning. Så jeg forstår godt at de nå ønsker å markere seg, men savner som vanlig nyanser. Javisst, jeg er klar over at de fleste som streiker er «sauer» som bare går etter bjellesauen Gerd uten å stille spørsmål om hvorfor de gjør det, men er ikke det litt synd?
Jeg jobber på dagen og Veronica kveld, og vi møtes gjerne i en fei i det vi bytter barn og bil. Nok en godværsdag, med mer grilling, herjing og det som hører til. Hyggelig besøk av Jægtvikinger fra Uståsen, og nok en dag hvor jeg helt glemte å ta bilder.
Har blitt spurt hva jeg mener om den israelsk-palestinske konflikten, og da må jeg jo respondere på det. En vanskelig konflikt, med to aktive parter som IKKE ønsker fred. Bodde på en studentbolig der det bodde en palestiner og en jøde fra Israel. Veldig greie begge to, men de hatet hverandre selv om de aldri hadde hilst eller utvekslet ord.
Israel og medlemmer av den arabiske liga
Hamas er valgt inn av folket, det er en terrororganisasjon og de bruker sivile som skjold. Det beste våpenet Hamas har er bilder av døde barn, der det får vesten til å blande seg. Sendes det raketter fra et sykehus skyter Israel, og verden får se grusomme bilder.
Det strømmer jøder til Israel, og det er dårlig plass og begrenset med vann. Stadig flere etablerer seg i omstridte områder. Israel er en stor krigsmakt, og har støtte fra millioner av jøder verden over. Det store spørsmålet er hva en bør gjøre når Hamas vil utslette Israel og sender hundrevis av raketter. Samtidig er det ikke så rart at Hamas vil utslette Israel når en ser under hvilke forhold en tvinger palestinerne å leve.
Enkelte har tro på en løsning hvor landet deles i to, men da blir Jerusalem en utfordring. Her har det vært kriger i flere tusen år, og ingen vil ha en løsning hvor de mister sine helligdommer. Israel er et land hvor tre kontinent og kulturer møtes, og politisk sett et ekstremt viktig område. Enkelte mener at Israel er en propp, og så lenge religiøse og kulturelle utfordringer samles her vil resten av verden være et tryggere sted.
Jeg tror ikke på fred ettersom hat og stigmatisering fra begge sider er så indoktrinert fra tidlig alder. Selvfølgelig kan ikke drap av sivile forsvares, men hva er alternativet? Det beste forsvaret for Israel er blokade for å hindre at våpen kommer inn, hvor nabolandene i den arabiske liga gjerne bidrar med det. En må ha rett til å forsvare seg, og desto mer frihet en tillater, desto sterkere blir palestinerne. Undertrykker og kuer en palestinerne for mye vil det avle mer vold og hat, og også verdenssamfunnet vil reagere. Det er en vanskelig balansegang Israel holder på med og har holdt på i veldig mange år. Så jeg forstår reaksjonene fra Israel, selv om jeg selvsagt ikke støtter at hundrevis av sivile dør. Jeg sliter med å se gode alternativer, der hatet ikke forsvinner ved en signering på en fredsavtale.
Vi markerte dagen på bowling og lekeland før vi sendte damene på jobb og tok med oss barna hjem for å være husfedre. I vårt samfunn ser jo kvinner ned på husmødre, mens vi husfedre er heltene. Statistikken er tydelig; kvinner velger i større grad å jobbe deltid og de velger jobb de anser som betydningsfull over lønnsnivå. Jeg synes denne valgfriheten er et gode, men det gjør ikke alle venstreorienterte feministene som markerer dagen med trusler, sutring og manneforakt. De har tatt monopol på dag og paroler, og fratatt dagen det meste av dens legitimitet. Jeg er ingen motstander av kvinnedagen, men mener det er et feilspor når venstrekreftene prøver å tvinge kvinner inn i et spor heller enn å kjempe for like muligheter og valgfrihet.
Nå har vi kjørt elbil i et halvt år, både på sommer, høst og vinterføre. Vi har i gjennomsnitt brukt 0,17 kWh pr. km. og dagens strømpris er på 38 øre/kWh. Nettleien hos oss er 55,51 øre/kWh. Med andre ord koster det i overkant av 1,50 kroner pr. mil. i kraftkostnader. Peugeot’en bruker ca. 0,8 liter diesel på mila, ca. 12 kroner pr. mil.
Da vi kjøpte inkluderte regnestykket at alle el-bil fordeler varer til minst 2017. Nå er det imidlertid stadig større risiko for at de vil trappes ned allerede fra 2015. Årsaken er at klimaforliket sier at fordelene skal vare til 2017 ELLER til det er solgt 50 000 elbiler. Fortsetter dagens vekst i salget kan vi passere 50 000 biler mot slutten av neste år.
Bussjåfører klager stadig mer på elbilveksten i kollektivfeltet, Rita Ottervik opplever inntektssvikt i avgiftspakken (også kalt miljøpakken) og til og med bensinstasjonene murrer om stadig lavere salg av drivstoff. Alt i alt er dette faktorer som fort kan sørge for at fordelene trappes ned lenge for 2017.
Som en del av enigheten med KrF ønsker Solberg-regjeringen å gjeninnføre muligheten for fastleger til å reservere seg mot å gjennomføre eller henvise til abort. Enkelte mener det setter likestillingskampen mange år tilbake i tid og forslaget skaper sterke reaksjoner.
I Nederland har det vært tilsvarende diskusjoner i forhold til aktiv dødshjelp, hvor 8 prosent av landets leger ønsker å reservere seg mot å henvise til eller gjennomføre aktiv dødshjelp. For mange er dette et helt annet spørsmål, men argumentasjonen er tilnærmet identisk. En del leger mener abort er drap, og at dette er et viktig spørsmål om liv og død. Andre mener dette handler om mors rettigheter nedfelt i norsk lov heller enn om fosteret.
I det siste har vi vært på en del kurs i forhold til rus i svangerskap, hvor et av temaene har vært hjernens utvikling gjennom et svangerskap. Ganske interessant hvordan et noen uker gammelt foster har utviklet hjerne og pasientrettigheter på den ene side og er ubetydelige celler på den andre siden. Jeg kan alt for lite om temaet til å uttale meg, men observerer at det er ulike meninger blant fagfolk.
Jeg forstår godt at en del leger som har meninger om saken ønsker å reservere seg. En lege skal følge lover og regler, men må også ha lov til å ha egen samvittighet i spørsmål om liv og død. Det vil si at jeg mener leger bør kunne ha reservasjonsrett, men at dette da bør opplyses om på nav og fastleger.no. Da kan alle de som mener noe annet velge andre leger og både legers samvittighet og kvinners lovmessige rettigheter ivaretas.
I dag var det et først et tretimers foredrag av Ingrid Lund med tema; «Tydelige og varme fosterforeldre i samarbeid med skole når atferd utfordrer». Mye av fokuset gikk mot «de stille barna» og hvordan disse ofte blir oversett og neglisjert i den norske skolen.
Noah er jo en av de mer stille og forsiktige, og vi merker at han fortsatt har utfordringer med skolesituasjonen. I Buvika er det 40-50 førsteklassinger, stuet sammen på et klasserom. I alle klasser er det en god del bajaser som krever mye oppmerksomhet og det lille jeg har sett av lærere og ansatte på SFO er ikke særlig betryggende. Nå har vi snart foreldremøte, og jeg er spent på å høre skolens versjon. Skoletrivsel er enormt viktig for å bli den han har potensial for å bli, og jeg har allerede sett for meg linjen vi må gå om læreren bagatelliserer. Vi har jo fått høre mye om Buvika og mobbing, men når det er mye innflytting håper jeg det er endringsmuligheter.
Siste økt i det faglige programmet i dag var et intervju med en beredskapshjem mor som hadde hatt totalt 73 barn hos seg + 6 egne. Det var også intervju med en biologisk mor som hadde mistet barna sine, en gripende historie full av selvinnsikt. Julie Stokke avsluttet programmet med en del låter. Så litt egentid, der jeg spaserte til Hell mens Veronica tok seg en tur opp i 7 etasje (treningssenter) før festmiddag 🙂
Som i fjor arrangerer Bufetat fosterhjemskonferanse på Rica Hell.
Så i dag reiste Ariana til tante Stine og minstejenta til mormor for å overnatte der et par netter. Noah blir med oss til Stjørdal og skal bo hos tante Siv Inger og familien der. Barnevaktkabalen er ikke så lett, så vi er veldig glade for alle som stiller opp. Jentene gleder seg masse til å få sove borte. Noah har vannkopper og gruer seg som vanlig til å dra bort. Han er veldig hjemmekjær, og kanskje noe ekstra nå som han er dårlig. Vannkoppene er mest smittsomme 1-2 dager før og 3-4 dager etter utbrudd av hudforandringene. Han fikk blemmer på tirsdag/onsdag, og ettersom søskenbarna fra Stjørdal var på besøk forrige søndag kan de nok være smittet allerede.
Konferanseprogrammet i år er ikke like relevant som i fjor, men noen av seminarene er nok interessante. Maten på Rica er alltid et høydepunkt, og det kan jo være det også blir litt hyggelig sosialisering (et av poengene med de årlige møtepunktene). Nå er det tid for å pakke for 28 timer, hvor jeg tipper Veronica har med stor koffert som vanlig 🙂
Anders Todal Jenssen (samfunnsviter og professor i statsvitenskap ved NTNU) ble intervjuet på NRK i dag tidlig. Han fortalte om geografiske forskjeller, og tydelige politiske mønstre tilbake til 1800-tallet. Det vil si at folk i stor grad stemmer det samme nå på samme sted som de gjorde i mange generasjoner før oss. Teorien er at vi alle er et resultat av våre omgivelser, og at vi stemmer ut fra assosiasjoner fra våre nærmeste heller enn hva partiene faktisk står for.
Jeg håper at ny regjering kan endre kurs på en del viktige områder, men jeg er redd de fleste av oss ikke vil merke noen forskjell. Om 4 år vil noen få prosenter av oss bytte side, men den store majoriteten vil stemme som generasjoner før dem – nesten helt uavhengig av politikk. Vi vil alle føle at vi har egne meninger, men har vi egentlig det?
Har faktisk aldri vært så usikker som i år. 
