Etter frokost dro vi på tur. Vesla i barnevogna og småen på sykkel. Småen tråkket ivrig i vei, og ropte høyt av glede hver gang vi så en ambulanse eller en gravemaskin. Vesla hermet som best hun kunne etter storebror, minst like entusiastisk og glad. Etter besøk på lekeplass, is-spising og fuglemating i stiftsgårdsparken begynte vi å planlegge hjemturen. Ungene begynte å bli slitne, så dermed stilte vi oss opp for å vente på bussen.

Jeg så at Veronica tok telefonen, og at hun straks ble alvorlig i blikket. Mye trafikk og et par slitne unger førte til at hun sendte meg telefonen og sa; “det er fra Bufetat”. Jeg tok telefonen og gikk raskt inn i et litt mer rolig smug like ved, og lyttet spent. Det var det en kvinnestemme som kort fortalte at det var behov for oss som fosterhjem til en baby. Vi fikk kort høre om situasjonen til barnet, og at fødselen var planlagt bare noen få dager senere. Jeg ble først stum, hvor mange tanker fløy gjennom hodet. Damen i telefonen merket nok at jeg ble litt satt ut, der hun sa at vi måtte tenke på det så skulle hun ringe tilbake mot slutten av dagen.

Jeg gikk tilbake til familien, og jeg og min kjære så på hverandre og nikket. Deretter så vi på barna våre, og jeg merket at usikkerheten igjen meldte seg. På vei hjemover tenkte vi begge, men konklusjonen vår var klar – vi ønsket å bli fosterforeldre. Det kjentes på en måte farlig ut, ikke minst med tanke på egne barn, men samtidig føltes det veldig riktig. Så når damen fra Bufetat ringte igjen var vi veldig innstilt, og vi planla et møte om saken allerede påfølgende morgen.