Jeg betaler ikke Nrk-lisens. Hvorvidt jeg har tv lar jeg stå åpent, hvor dette handler om prinsipp heller enn om mine lovbrudd.

Kommersielle kanaler har som formål å tjene penger. For å tjene penger er en avhengig av statlige tilskudd og/eller tilskudd fra andre kilder (reklame, brukerbetaling etc.). Så et vanlig motargument for lisensen er at NRK ikke trenger å være konkurransedyktige, og dermed også kan ha et tilbud til minoritetsgrupper eller å ha ulønnsomme produksjoner og tv-tilbud (for eksempel Melodi Grand Prix eller fotball VM). Noen vil beholde lisensen ettersom den finansierer mange radiokanaler, da også lokale som aldri vil overleve i et konkurransemarked. En kan ha journalister spredt i Norge og verden, og med det kunne lage mer egne nyheter enn å måtte kjøpe fra andre og større aktører.

Nord-Korea, Kina, Iran og flere andre land har statskanaler. NRK ble jo lenge kalt ARK, arbeiderpartiets rikskringkasting, blant annet pga. journalister som Per Øyvind Heradstveit som jobbet med valgsendinger i NRK men fikk honorar fra AP for å hjelpe dem å vinne valget. Før Bernander var riktig partitilhørighet nødvendig for å lede statskanalen. Fortsatt bruker NRK sine beste sendetider til å profilere sentrale politikere fra AP. NRK er avhengig av politisk støtte for å få sine inntekter. Flere partier har meldt at de ønsker å gjøre noe med NRK-lisensen, og selvsagt er disse partiene en trussel for NRK og NRK-ansatte. Det sier seg selv at en da sliter med å være upartisk.

Mitt hovedargument for å være i mot NRK-lisensen er ikke at NRK hjernevasker mange til å stemme AP, men at lisensen er konkurransevridende. Jeg er generelt i mot konkurransevridning, det vil si å gi enkelte aktører i et åpent marked særfordeler. Det er i dag krav til innholdet på kanalene, for å motta konsesjon og statsstøtte. Utfordringen er utenlandske aktører, hvor disse må tenke profitt, og kan glemme minoriteter til fordel for den store masse. Flere av de store aktørene sender samme innhold i mange land, og kan dra stordriftsfordeler i anbudsprosesser. Det ironiske er at også disse trenger konsesjon og også disse mottar statsstøtte. Samtidig er det ikke lov å stille krav til utenlanske aktører på samme måte som de som er etablerte i Norge.

Ja, jeg mener at norske aktører må få statsstøtte, da direkte fra felleskassa (staten) og under like og faste forutsetninger. Da kan en sette krav til reklamepauser og krav til innhold. Utenlandske aktører som ikke vil levere et tilbud ut fra et satt regelsett vil heller ikke få statstøtte. Så lenge en ikke knytter statsstøtte til konsesjon så vil heller ikke EØS ha like mye de skulle ha sagt om saken.

Siste argument er at TV-lisensen i dagens Norge er noe frivillig, der en lisens-selger ikke akkurat er en politimann med rannsakelsesordre som du trenger å slippe inn eller fortelle at du har tv. Har hatt noen morsomme lisensmenn på besøk, men det får jeg skrive om en annen gang 🙂