Det er neppe overraskende at jeg er kritisk til valentinsdagen, nok en kommersiell høytid skapt ut av noe som i bunn og grunn var en positiv tradisjon. Det å skrive et kort til noen en er glad i er absolutt en hyggelig ting. Det å bli presset til å kjøpe blomster og gaver derimot byr meg i mot og tar knekken på enhver romantisk undertone.

I år som i fjor lot jeg meg presse og stakk på plantasjen. I fjor fikk jeg jo klar beskjed om at det var mer romantisk med en lang rose enn mange små (selv om de små er mye rimeligere). Fjorårets lærdom tenkte jeg å dra nytte av i år så en lang rose  ble overlevert. Det første som skjedde var at den lange rosen ble kuttet kort ettersom vi ikke hadde passende vase, og det fine brudesløret jeg prøvde å pynte med var stygt. Rosen hadde dessuten feil farge, hvor den burde ha vært rosa eller hvit. Jeg fikk også gaver, en bok med kjærlighetsdikt og en vinterjakke med alt for korte armer. Ingen av oss tok oss tid til å skrive et kort, der det i bunn og grunn hadde vært mer verdsatt. Nei, jeg kan ikke si jeg liker valentinsdagen hvor det er mye mer romantisk med oppmerksomhet en av de andre dagene i året.