Månedlige arkiver: mars 2012
Påskeferie og piano
I dag gikk jeg ut i en 10 dagers påskeferie, herlige greier. Fant også et piano på Finn, så nå står det et Tysk piano, C. Otto fra Berlin, fra ca 1929 midt på stua. Det jeg trenger nå er en pianostemmer, og finner jeg ikke det vil jeg ihvertfall ha en fin lysestake. En stor takk til den store og litt sterke Marcus for bærehjelp.
Slekt
Bare sånn at det ikke skal være noen tvil om min adelige slekt.
Verdt å se….
Nå spres videoklippet fra helgens «Britain’s Got Talent» som en farsott i sosiale medier verden over. Jonathan Antoine er en overvektig 17-åring med lav selvtillit, men med en imponerende stemme. Han blir kalt den nye Susan Boyle, og siste ord er neppe sagt.
I Nord-Korea har de hatt et lignende tilfelle, hvor en hjemløs gutt sang seg inn i hjertene til koreanerne og vant hele talentprogrammet.
httpv://www.youtube.com/watch?v=tZ46Ot4_lLo
Ariana er frittalende
I dag var vi på McDonalds, og etter en bleieskift kommer vi ut fra do og Ariana sier høyt og tydelig; «Pappa, om du tar en finger inni rumpa mi, sant du må vaske fingran da ja». Flere snudde seg i min retning og gav meg rare blikk, mens jeg tappert forsøkte å svare bekreftende for å unngå repetisjonsspørsmål. Av og til lurer jeg på hvor ungene tar spørsmålene fra, og det var sikkert det alle andre også lurte på.
Mandager betyr kor i kolstadkirka, og selv om Ariana er i minste laget for et kor fra 4 – 9 år så er det ikke engasjementet det står på. Hun kan selv slite litt med tålmodigheten, men i dag gav hun følgende strenge beskjed til en av de litt eldre barna; «FØLG MED ellers blir jeg sint» (til de voksnes forlystelse).
Kreativitetsbesvær
Vi sto på kjøkkenet og ryddet opp etter frokosten når vi hører Noah roper; «Ariana sitter fast» med påfølgende hyling av Ariana. Veronica løper opp, mens jeg dro med meg kameraet og fulgte etter. Forstår egentlig ikke hvordan hun får til alt, men der satt hun bom fast i en lekekasse. En liten stund senere begynte hun å klage på vondt i øret, hvor hun påstår hun har puttet en tyggegummi inn i øret. Ser ingenting, men i verste fall må vi ha bistand fra helsepersonell for å få vasket øret skikkelig. Skal ikke være lett å være kreativ.
Lørdagen ble ellers fylt av årets siste skitur og generell familiekos. Vi dro på besøk til Mari, Ole Martin, Tobias og Hedda i det nye huset deres, hvor vi fikk servert nydelig mat og drikke. Veronica fant igjen ut at hun vil bygge seg hus, en stor ulempe med å dra på besøk til nye og flotte hus. Nå sover både Veronica og barna, og ettersom vi skal stille klokka i natt må vel jeg også komme meg til sengs (det betyr jo at vi mister en time søvn der ungene neppe stiller sine innebygde klokker).
Slektsvåpen
«Svigerfar» er en ivrig slektsforsker, og forleden fikk jeg se et gammelt slektsvåpen han har funnet til en av sine forfedre. Jeg overlater jo slektsforskningen til samarbeidsprosjektet geni.com. Sist jeg blogget om saken var 9.januar, og da hadde jeg 219 forfedre i slektstreet. Nå bare et par-tre måneder etterpå har tallet økt til 287. Treet har spesielt utviklet seg på mammas side, tilbake til 18-tippoldeforeldre og tidlig 1400 tall. Det morsomme er at jeg også har flere slektsvåpen i min slekt.
Oluf Bjørnson Skaktavl var min 14-tippoldefar, og Skatavl er en gammel norsk adelsslekt. Den slekten har faktisk et slektsvåpen (til høyre). Vi vet dessverre lite om Oluf, men vi vet at han hadde en datter og en sønn. Sønnen Torbjørn Skaktavl (også kjent som Schacktafuel) var sogneprest på Toten i 1533. Han var gift flere ganger, hvor 2 av hans koner har en slekt full av kongelige, riddere og andre adelige. En av forfedrene til hans kone Anne Galde var Einar Eindrideson Tambarskjelve, født i 982 på Husaby i Skaun. Husaby ligger noen hundre meter fra huset vårt, ved den samme pilgrimsleden som passerer huset vårt.
Datteren til Oluf, Birgitte Olufsdatter (min 13 tippoldemor) giftet seg med Oluf Hummer, som igjen ble Adlet av kong Christian II. Det er mange kilder på nettet, og dermed er det kryssreferanser på denne delen av slekten.
«1. januar 1532 «udsteder Christiern II adelsbrev for Olav Trulsson (Hummer).» Våpenet: En rød hummer med hvitt felt i skjoldet og to røde hummerklør ovenpå hjelmen.,elers får han frihet og frelse, skjold og hjelm for seg sine etterkommere».
Går jeg oppover fra Olav Trulsson Hummer finner jeg masse slekt i Sverige, blant annet Tore Byting (min 15 tippoldefar) som det også er mye kildemateriale om. Han skal også ha hatt et slektsvåpen, hvor flere slektsforskere forsøker å finne ut hvordan det så ut. Det ser ut som Mr. Hummer er den siste adelige i slekten min. Så nå skal jeg foreslå å endre etternavn til Hummer og gjenbruke det gamle slektsvåpenet. Lurer på hvordan Veronica vil reagere….
Selvangivelse og fattigdom
Jeg har stadig mindre kontroll på skatteoppgjørene. Husker de gode gamle dager, hvor jeg kunne beregne å få en smell på 199 kroner, da en slapp å betale baksmell på under 200. I år fikk vi tilbake mindre enn håpet, men mer enn fryktet. Til neste år får vi en smell, men det er høyst fortjent ved at vi er for sløve til å justere skatteprosentene våre. Da kan vi en kortvarig følelse av fattigdom, som jeg vel vil påstå er selvforskyldt. Fattigdom i Norge er nok mangesidig, men kan handle om mangel på kunnskaper, ferdigheter eller avhengigheter heller enn mangel på penger. Det å fremme slike påstander er jo heller upopulært, men fortsatt er det en viktig side av saken. Det betyr ikke at jeg mener «de fattige» ikke trenger hjelp, men at hjelpen ofte bør være i en annen form enn penger.
Det er mange eksperter som advarer mot å gi penger til fattige, tiggere og faktisk også u-hjelp. Første gangen jeg hørte det var i Irland, hvor helsevesenet gikk ut og ba folk om ikke å gi penger til unge gatemusikanter i Dublins gater. Argumentasjonen var at de droppet ut av skole og jobb og heller ble motivert til å starte noe som ofte ble et livslangt liv «på gata». Det var få som kunne leve av musikken over tid, hvor mange havnet ut på skråplanet med både dop og kriminalitet. Nylig var det en sterk dokumentar på Brennpunkt, hvor en fulgte menneskeskjebner som valgte å forlate barna sine i Romania for å tigge. En av dem tigget for å kunne skaffe familien sin et bedre hus, og en annen for å kunne gi sønnen en operasjon. En kan også følge en eldre mann som har livnært seg som tigger, hans sønn har startet som tigger og også barn som har fremtidsdrømmer som tigger i Norge. En ser generasjoner som velger dette som levevei, foran andre alternativer. Kast dem ut, sier sigøynerkongen Karoli, hvor han påstår at tigging er et skalkeskjul for mer lyssky aktiviteter. For at tiggere også drar med seg kriminalitet legger heller ikke politiet skjul på. Da snakkes det gjerne om trafficking, menneskehandel, profesjonelle bander og organisert kriminalitet. Det er også mange som mener vi heller bør hjelpe de fattige i sine hjemland, hvor vi kan få utrettet mye mer der enn vi kan i Norge. Så har vi professorer som Walter Williams, som har skrevet flere artikler hvor han advarer mot å gi u-hjelp ettersom det vil hindre fattige land å komme seg ut av fattigdom og nød.
Så tenker jeg konkluderer med at fattigdom er et mangfoldig problem som også krever et mangfold av løsninger. Vi bør alle være bedre medmennesker og hjelpe der vi kan. Kanskje er det lettest å sitte på sin høye hest og si at fattigdom er selvforskyldt heller enn å faktisk gjøre noe. Over til noe langt hyggeligere, hvor vi har lekt leirefrisører i dag.
Dagen derpå….
Det har jo vært noen dager med høyt stressnivå, anspente nerver, styr og mas. Så i går når vi kom hjem var ungene giret på sukker, og vi voksne giret på søvn. Vesla hadde overdose av inntrykk, så hun var urolig og ville heller være bajas enn å sove. Ble ikke bedre stemning av å gå i det totale kaos, der rydding og helgevask har blitt utsatt for lenge.
Rett etter fem i dag tidlig begynte arbeidsuka. Noah febersyk, Ariana kontaktsyk, vesla oppmerksomhetssyk og vi voksne syke etter mer søvn. Topp start på uka med flott stemning i heimen med kjefting, styr og mas. På sånne dager frister det egentlig å jobbe overtid, ettersom kvelden neppe blir spesielt hyggelig om en drar hjem. Samtidig så må en vel bare brette opp ermene å forsøke å ta igjen det tapte. Så selv om helga og barnedåpen gikk veldig bra så har den også sin pris.