Jeg velger å skille begrepene likestilling og likeverd. Sånn jeg definerer det er jeg i mot likestilling, men for likeverd. Likeverd for meg er like muligheter, og lik lønn for likt arbeid. Det betyr at forskjeller må verdsettes, noe som ikke er det samme som å likestille ved å fjerne forskjeller. En bør anerkjenne feminine og maskuline egenskaper på lik linje (uavhengig av kjønn). Jeg mener at likestillingskampens forsøk på å maskulisere det feminine og feminisere det maskuline er feilslått. I mitt begrepsapparat er det medfødte forskjeller og en del kjønnsroller som blir til etter fødselen. Jeg mener at dagens likestilling i for stor grad undertrykker det medfødte, og ofte mangler forståelse for at det medfødte påvirker kjønnsroller.

Den tradisjonelle kvinnerollen var knyttet til å ta vare på hjem og familie, og til begrep som husstell og omsorg. Selvsagt har kjønnsrollene endret seg etter at kvinner og menn har blitt mer likeverdige deltagere i arbeidslivet. Selvsagt betyr det at mannen må ta mer ansvar med hjem og familie. Samtidig så handler kjønnsroller også om det medfødte. Er det så farlig om vi er ulike så lenge ulikhetene verdsettes? Er ikke et mangfold bra i de fleste arbeidsmiljø? Er ikke et samfunn tjent med et mangfold av egenskaper?

Den moderne kvinne har fra fødselen lært at det maskuline er verdt mer enn det feminine. Mange streber etter en typisk mannlig klesstil, frisyre og oppførsel der det anses som nødvendig for å lykkes. Den moderne kvinne ser ofte ned på medsøstre som velger å være husmødre (de som velger å sette hjem og barn foran egen karriere og selvrealisering). Den moderne mannsrollen på sin side skal på død og liv være myk og følsom for å bli anerkjent. Da mine barn ble født var jeg så opptatt av mors og barns velvære at jeg helt glemte å felle de tårene en moderne mann skal felle i slike situasjoner.

Jeg innrømmer det, min smerteterskel er nok for lav til å føde barn. Selv om barna synger; “Puppan til pappa er stor og slapp…” så er jeg ikke fysisk velegnet til å amme. Graviditet, fødsel og amming gir mor en spesiell rolle i forhold til barna. Jeg er klar over at legevitenskapen har kommet så langt at menn snart kan likestilles med kvinner også på denne fronten, men hvorfor? Bør vi ikke heller verdsette kvinnen for disse egenskapene, og anerkjenne at hun har en spesiell samfunnsrolle og kjønnsrolle i forbindelse med det å bære frem, føde og amme et barn?

Egenskapene kan også være uavhengig av kjønn. Hos oss er jeg for eksempel bedre til å være konsekvent og å sette tydelige grenser til barna. Samtidig handler grensesetting også ofte om omsorg å forstå barnas reaksjoner, et område jeg ikke er like sterk på. Jeg vil påstå at dette samspillet med ulikheter gjør oss sammen sterkere. Da mener jeg det blir feil om enkelte egenskaper blir sett på som underordnet, svake  eller mindre verdt.

Lenge leve de feminine og maskuline egenskapene – uavhengig av kjønn.