I gamle dager var 1.mai dagen med de røde faner, hvor arbeiderbevegelsen gikk i tog, ofte som motvekt mot folketoget 17.mai (ref. wikipedia). Jeg vet om 3 personer som går i 1.mai tog, to av disse er pensjonister og en som aldri vært i arbeidslivet (men han liker å gå i tog). Togene i dag domineres av den eldre garde, gjerne gammelkommunister, og gjerne med rullator. Den gamle industriarbeideren er snart borte, erstattet med maskiner og høyteknologi. Vilkår og rettigheter har gått på bekostning av konkurranseevne/levedyktighet, og da stilner også togene. Fagforeningene har  vært sentrale på dager som denne, der jeg jo heller ikke ser vitsen med fagforeninger. I dagens arbeidsmarked kan vi faktisk benytte virkemidler som dialog, og heller samarbeide med våre arbeidsgivere enn å krige med dem. Er noen vanskelige eller ikke vil gi oss det vi ønsker kan de fleste av oss lett bytte jobb. For meg virker det altså som den reneste galskap og betale mangfoldige tusenlapper for at andre skal snakke min sak, der jeg fikser den biten minst like bra selv.  

For meg er første mai en dag fri fra jobb, en dag med familien.