Min botaniske opplysning fortsetter, hvor jeg tidligere har sett på Marianøkleblom og Hvitveis. I dag har turen kommet til bekkeblom, som også kalles Soleihov. 

Bekkeblom er en giftig plante, men som det er knyttet en del folkemedisinske tradisjoner til. Plantesaft av soleihov har en hudirriterende virkning som gjør at blodsirkulasjonen til huden øker, noe som har blitt utnyttet for å lindre smerten ved revmatisme. Plantesaften har også vært brukt til å etse bort vorter, og i Irland ble omslag av bladene brukt på byller.

Den engelske legen William Withering (1741-1799), gjorde en uvanlig observasjon angående soleihov. På rommet til en pike med epilepsi ble det plassert en stor mengde soleihov, noe som medførte at piken ble kvitt sin plage. Denne historien førte til at man i ettertid med suksess brukte et uttrekk av blomstene til å behandle ulike former for anfall, både hos barn og voksne. Parallelt til dette finnes det i gamle islandske skrifter beskrivelse av at hele soleihovplanter ble lagt på glør, og røyken kunne pustes inn gjennom munn og nese mot hoste. Denne dampen eller gassen skulle også virke mot epilepsi. Vi kjenner ellers til at te av tørkede blad har urindrivende og avførende egenskaper, og ble brukt som et folkemedisinsk råd mot astma, gulsott, utslett og eksem. Roten av soleihov har svettedrivende, slimløsende, antirevmatisk og brekningsfremkallende egenskaper. En tinktur som var laget av hele planten i blomst har blitt brukt, i små doser og kraftig fortynnet, mot anemi, og et avkok av den har vært anvendt til behandling av forkjølelse. Et omslag av kokt og knust rot har vært lagt på sår.

Tviler sterkt på at jeg kommer til å utnytte planten, men den er da fin å se på.