I det siste har romanifolket vært i fokus. Jeg er redd mange sider av saken ikke tør å nevnes nå som vi nærmer oss 22.juli. Det er tiden for de store ord, hvor omtanke, medmenneskelighet og omsorg blir nevnt stadig oftere. Samtidig ser vi en enorm feighet i forhold til å gi ordene mening gjennom forslag av virkemidler og handlinger.
Bakgrunnsinformasjon (fra Wikipedia).
– Romanifolket er et etnisk gruppe, et vandrefolk med opphav fra india. På 1300-tallet begynte romanifolket og bre seg utover Europa. De var et fremmed folk, omreisende utlendinger med et fremmed språk, mørkt utseende og merkelige skikker. De ble ofte forbundet med magiske krefter og ble raskt stemplet som farlige forbrytere og trollmenn. Fremmedfrykt utløste grusomme forfølgelser av romanifolket i hele Europa. Dette forekom blant annet jakt på romanifolk, der menn, kvinner og barn var fritt vilt, de kunne fritt skytes uten lov og dom, på lik linje med hare, kanin og hjort.
– Skepsisen til romanifolket kulminerte under den andre verdenskrig da nazistene utpekte disse og jødene som sine fiender. De skulle utslettes på rasemessig grunnlag. Totalt ble opptil 1,5 millioner myrdet i gasskamre under krigen. Etter krigen fortsatte rasediskrimineringen mot romanifolket og taterne, hvor en også i Norge tvangssteriliserte kvinner og sendte barna til institusjoner.
– En antar at romanifolket i dag er ca. 10 mill. mennesker, hvorav en brøkdel har klart beholde særegne former for kultur, språk og livsformer. Tradisjonelt sett har romanifolket livnært seg som omreisende handelsmenn, håndtverkere og musikere. De ble raskt kjent som spesialister på hestehandel, kjelefikling, fortinning, musikk og dans, spådomskunster og annen underholdingsvirksomhet. I mange land førte moderniseringen til problemer for romanifolkets tradisjonelle yrker og kompetanse, fordi det ikke lenger var et behov for deres tjenester. Det første mange inn i arbeidsløshet og fattigdom. Mange har klart å tilpasse seg, hvor hest og kjærre har blitt byttet ut med bil og campingvogn
Vi har altså å gjøre med et handelsfolk med stor reisevirksomhet og stor frihetstrang. Et folk som har utfordringer med å ta vare på sin historiske og kulturelle arv i møtet med den moderne verden. På mange måter flere likhetstrekk med andre folkegrupper, som for eksempel samene eller enkelte indianerstammer.
Utfordringen:
– Moderne eiendomskrav gjør det ikke like lett å sette opp leire. Leirene mangler gjerne moderne kloakkfasiliteter og rent vann. Forsøpling er et problem knyttet til leirene. Barna blir ofte skadelidende, både helsemessig og som analfabeter uten moderne skolegang.
– Utfordringer i forhold til personnummer, statsborgerskap, yrkesrett, skatt, moms, offentlige velferdsgoder. Lover og regler varierer over landegrenser og hvor bor egentlig et reisende folkeslag? Fattigdom og sult gir logisk nok også utslag i tigging og kriminell virksomhet.
Noen sentrale spørsmål
– Skal vi la romanifolket bringe varer og tjenester over grensene uten å betale moms og tollavgifter? Vil de ikke da automatisk bli utnyttet til førsel over grensene?
– Skal romanifolket slippe å betale skatt på handels og næringsvirksomhet? Vil de ikke da automatisk bli utnyttet til å konkurrere ut øvrig handels og næringsvirksomhet?
– Skal vi la romanifolket forholde seg til sine egne lover og regler eller de lover og regler vi har de ulike land? Vil det ikke være umulig å håndheve at ulike folkegrupper har ulike lover?
– Ønsker vi at også romanibarn skal ha den moderne skolegang, eller vil det medføre for store utfordringer i forhold til språk og ivaretakelse av romanikulturen?
OK, så langt har vi vel konkludert med at vi enten må vi tvinge romanifolket til å oppgi sin kultur, identitet og levesett (som prøvd i århundrer) – eller så må vi tilpasse det moderne samfunn på en måte som gir plass også for romanifolket og andre reisende folkeslag. Dette er vanskelige spørsmål, og løsningsforslagene er på ingen måte enkle.
Jeg oppfatter regjeringen som svært konfliktsky, spesielt i etterdønningene etter 22. juli. En tør ikke å mene noe, ihvertfall ikke å si noe og det å foreslå konkrete handlinger anses for risikabelt. Tør vi ikke lengre å ytre oss er det vanskelig å finne gode løsninger.
I Norge ser vi foreløpig bittesmå utfordringer i forhold til en problematikk som i enkelte land er nærmest uhåndterlig. Høsten 2010 kastet Frankrike 8000 romanifolk ut av landet og rev 51 sigøynerleire. Begrunnelsen var at Frankrike fører en “krig mot kriminalitet” og at romanifolket representerer et sikkerhetsproblem. I land etter land i Europa bortvises romanifolket og det blir stadig færre steder de kan oppholde seg uten problemer med stat og styresett. Norge kan fort oppleves som et fristed, ikke minst ettersom finanskrisen ikke har slått innover oss som i resten av Europa.
Jeg tror konflikten på Årvoll er starten på utfordringer vi må tørre å diskutere. Jeg håper ikke at 22.juli var et kraftig tilbakeslag for ytringsfriheten selv om den offentlige debatten tyder akkurat det. Medmenneskelighet og omsorg er mer enn bare fine velvalgte ord.
