Norsk helsevesen bra?

Mamma og Pappa kom på besøk i går, og dermed ble det en rolig dag sammen med dem i dag. Vi fikk plukket bær, det ble bakt boller og laget kaker. Pappa fikk også en etterlengtet beskjed fra sykehuset, hvor helseplagene ser ut til å skyldes at hjernen ikke får nok blod. Det betyr ikke at legevitenskapen har noen løsning – men skulle tro at en ikke leter helt i blinde om en har kommet til den konklusjonen.

Jeg har liten tiltro til norsk helsevesen, og har på følelsen at dyktig og dedikert helsepersonell ofte drar ut i verden med «leger uten grenser» og andre spennende internasjonale organisasjoner.  Her hjemme oppfatter jeg at helsevesenet har samlebånd-tankegang, hvor fokus er på å minimere tid og ressurser på det enkelte objekt/menneske.

Det er undersøkelser som viser at norsk helsevesen har liten tillit – og faktisk også koster relativt sett veldig mye. Flere har foreslått løsninger, som for eksempel fokus på privatisering og økonomistyring heller enn dyre reformer. I Storbritannia har økt konkurranse mellom sykehusene vist seg å ha en positiv effekt, men slike tanker er jo fy-fy i Norge. Her skal vi tenke likhet, hvor alle skal ha det samme tilbudet og de samme mulighetene. Samtidig er det  andre undersøkelser som viser stor forskjellsbehandling i det norske helsevesenet og er du rikspolitiker eller idrettsstjerne går du foran enhver helsekø. Dersom Jens Stoltenberg hadde hatt samme helseproblemer som min far er jeg 100% sikker på at han ville ha fått bedre oppfølging, hjelp og behandling.