Nå har vi snart vært fosterforeldre i 4 mnd., og det har vært en slitsom tid. Når barnet ble født ble det lagt til overvåking på sykehuset en stund. Etter det ble det litt oppfølging av svært mange involverte i noen uker. Vi var blant annet på helsestasjon i midt-byen (som skal ha ekspertise på problematikken) og prøvde å legge frem situasjonen. Vi fortalte for eksempel at barnet skrek mye, ofte panisk, hvorav han svarte at vi måtte gi ungen mat og trøst om det var skriking. Vi har da tross alt vært gjennom babyfasen et par ganger før også, så vi hadde ikke påpekt det vi ikke anså som unormalt. Så vi fortsatt så godt vi kunne videre, hvor legen med ekspertise tross alt hadde ment at alt var normalt.
I perioder har vi hatt skiftordning hjemme, hvor vi har sovet og passet den lille på skift. Det har vært døgn hvor barnet har skreket seg i søvn, sovet ti minutter før en ny runde. Nylig var vi på sykehuset, hos deres ekspert på problematikken. Hun mente at barnet burde ha vært på sykehuset mye lengre, kanskje helt frem til nå. Det var snakk om fulle abstinenser og en rekke medfølgende utfordringer. Videre fikk vi høre flere nye faktorer om graviditeten, ting vi ikke har hørt et ord om fra noen i hjelpeapparatet. Ganske skremmende å se hvilket ansvar de egentlig har overlatt til oss. Spennende å se hva som skjer fremover både med barnet og den øvrige situasjonen. Det er stadige drypp med informasjon, og da viktig informasjon vi burde ha fått for lenge siden. Det blir kanskje å sette det på spissen, men på en måte har «salgs» og rekrutteringsarbeidet til Bufetat vært godt, men nå hvor vi har fått plassert en baby overlates mye til oss selv. Bør det være sånn?
