Det var 3 ting Ariana ønsket seg til bursdagen sin; krone, kake og eple. Feiringen begynte allerede i barnehagen og holdt på til lenge etter at Ariana hadde sovnet. Veronica er glad i å lage fest, så bursdagen fortsetter med pulje2 i morgen. Ariana deler gjerne barnestol med Teodor. Is med popcorn er godt!
I går var vi ute for å kjøpe kake sånn at vi kunne overraske Veronica. Noah klarte å holde på overraskelsen helt til vi kom hjem, men da måtte han bare fortelle det. Kake ble det uansett, hvor ihvertfall de små storkoste seg.
Ny dag, mer shopping og mer arbeid. Flatpakkene kom i hus på rekke og rad, sammen med maling, pensler og klare instrukser. Vaskerommet sto for tur, hvor både tak og vegger måtte males. 10m3 jord til hageprosjektet hadde kommet på torsdagen, så det måtte kjøres utover. Ungene var med på handleturer, med på å skru sammen barneseng og så ut til å storkose seg med baby-planlegging. Utpå kvelden var vaskerommet ferdig, rigget opp med nye hyller, skap, stellebord og alt som hører til.
Etter at Veronica hadde dratt på nattevakt satte jeg meg ned for å skrive disse ordene. Ny lang dag, men nå begynner også ting å komme i orden. Det mest skuffende i dag har vel vært reaksjonene til enkelte i aller næreste familie. Ikke rart at det er så mange barn uten et hjem å vokse opp i når folk tenker som våre nærmeste. Livet er muligheter!
Etter frokost dro vi på tur. Vesla i barnevogna og småen på sykkel. Småen tråkket ivrig i vei, og ropte høyt av glede hver gang vi så en ambulanse eller en gravemaskin. Vesla hermet som best hun kunne etter storebror, minst like entusiastisk og glad. Etter besøk på lekeplass, is-spising og fuglemating i stiftsgårdsparken begynte vi å planlegge hjemturen. Ungene begynte å bli slitne, så dermed stilte vi oss opp for å vente på bussen.
Jeg så at Veronica tok telefonen, og at hun straks ble alvorlig i blikket. Mye trafikk og et par slitne unger førte til at hun sendte meg telefonen og sa; “det er fra Bufetat”. Jeg tok telefonen og gikk raskt inn i et litt mer rolig smug like ved, og lyttet spent. Det var det en kvinnestemme som kort fortalte at det var behov for oss som fosterhjem til en baby. Vi fikk kort høre om situasjonen til barnet, og at fødselen var planlagt bare noen få dager senere. Jeg ble først stum, hvor mange tanker fløy gjennom hodet. Damen i telefonen merket nok at jeg ble litt satt ut, der hun sa at vi måtte tenke på det så skulle hun ringe tilbake mot slutten av dagen.
Jeg gikk tilbake til familien, og jeg og min kjære så på hverandre og nikket. Deretter så vi på barna våre, og jeg merket at usikkerheten igjen meldte seg. På vei hjemover tenkte vi begge, men konklusjonen vår var klar – vi ønsket å bli fosterforeldre. Det kjentes på en måte farlig ut, ikke minst med tanke på egne barn, men samtidig føltes det veldig riktig. Så når damen fra Bufetat ringte igjen var vi veldig innstilt, og vi planla et møte om saken allerede påfølgende morgen.
(kopiert fra gammel nettside)
Barnepsykolog Bent Hougaard tok nylig et oppgjør med ”det nye barnesynet” som har ført at skillet mellom voksne og barn har blitt visket ut og at enkelte familier styres av ”kontorsjefer” på 3 år. I følge Hougaard har vi gått fra den ene grøften (autoritær barneoppdragelse) til den andre (mangel på barneoppdragelse). Han viser til ”curlingforeldre” som gjør alt for sine barn slik at de raskt, lett og smertefritt skal ta seg frem i livet. Servicebarn som betjenes av sine foreldre uten at det stilles noen spesielle krav til barnet. Vi får foreldre som ikke karer å sette grenser og barn som verken viser respekt for voksne eller andre barn. Desto mer en hjelper sine barn, over en viss grense, desto mer hjelpeløse barn får vi. Han påstår videre at de viktige er at voksne er tydelige – samstemte – og konsekvente, både når det gjelder grensesetting og ros. Straff er i følge Hougaard uunngåelig. Den straff han da sikter til er det barn opplever som straff, og som voksne i dagligtale kaller konsekvenser. Hvis man ikke er konsekvent i sin oppdragelse vil barna få en oppdragelse som det er svært vanskelig å forhold seg til.
Barn trenger trygge omgivelser – faste rutiner – og en relativt forutsigbar hverdag. Dette er viktigere desto mindre barnet er. Det være seg faste leggetider, faste rutiner ved legging, faste måltider, faste rutiner ved måltider etc. Mange velger å be aftenbønn med barna sine, og passer da samtidig på å fortelle hvor glade en er i dem – enda noe som kan skape trygghet. Trygghet skaper forhold for nærhet som igjen gir enda mer trygghet. Karin Nephaug jobber som profesjonell barneoppdrager, og sier at poenget er å kutte ned på servicen ovenfor barnet og gå fra å være et tolvstjernes hotell til å bli et pensjonat. Barnet trenger faste rammer det er det som gir trygghet sier Nephaug. Hun har erfart at særlig søvnproblemer skaper store problemer. Hvis en ikke overholder leggetidene så får det store konsekvenser og ringvirkninger for hele familien. Derfor er det utrolig viktig med gode rutiner.
Mange skjemmer bort barna sine for å bevare husfreden, på samme måte som jeg nok har skjemt bort samboeren. En gir etter for presset i stedet for å ta konflikten som en vet kommer om en sier nei.
I Norge liker vi ting som er billig, som kommer flatpakket og er akkurat likt som naboens. I Samme ånd ønsker spesielt Arbeiderpartiet at vi skal tvinge barna inn i barnehager og ”enhetsskolen”. Barneoppdragelse etter IKEA-modellen er denne strategien kalt. Ungene får et høyt antall autoritetspersoner – der strategien til mange er å unngå for mye styr og problemer om det oppstår konflikter. Dersom en barnehageansatt eller en lærer straffer barnet så risikerer en å bli hudflettet av barnets foreldre. Det neste spørsmålet er om alle disse nye lekekameratene og autoritetspersonene gir barnet den tryggheten det trenger. En har gjerne et uttall av leker tilgjengelig, og et uttall av oppførsler å herme etter eller mange ulike regler å forholde seg til etter hvem som er på jobb. Når vi nå går over på behovet for nærhet så er det ingen tvil om at også det kan bli satt i andre rekke i enkelte barnehager og barneskoler. På den andre side trenger barn lek og moro, det å tilpasse seg andre mennesker, språk og normlæring. Økonomi er også en faktor, sosialistene har jo lenge forsøkt å tvinge oss alle inn i den samme trakten slik at resultatet blir mest mulig likt. Mangfold og valgfrihet er jo skjellsord i enkelte sosialistiske miljø.
Psykolog Knut Halvdan Svendsen oppsummerer barneoppdragelse med 1) Gi barna nærhet og 2) lære dem å mestre oppgaver og utfordringer. Han viser til at dette er menneskenes to grunnleggende behov. Jo mer barnet får disse behovene dekket, jo tryggere blir det og jo lettere blir det å være sammen med det.
Jo nærere forholdet er mellom meg og barnet mitt, jo lettere er det å samarbeide med og kreve noe av det. Desto lettere er det for dem å bli selvstendige og mestre sine barneliv. Rekkefølgen er viktig. Nærhet går foran mestring. Hvis barnet er stresset eller ute av seg må en altså roe ned barnet først, før en prøver å finne ut hvordan en kan løse problemet.
Stikkord til nærhetsbegrepet: Oppleve omsorg, at noen bryr seg, kjenne seg dyrket av og til, oppleve tilknytning, oppleve hengivenhet, oppleve at noen forstår, bli lekt med etc.
Stikkord til mestringsbegrepet: Øve, prøve og feilte, nå et lite eller stort mål, lære å ta ansvar, lære å yte, klare det til slutt, kjenne selvtillitt etc.
Et nyfødt barn er programmert til å søke kontakt og nærhet. Det er innstilt på å samspill fra første levedøgn. Barn er født til å samarbeide, bare det vet hva det skal samarbeide om. Barn er som små forskere, de sjekker ut, prøver og lærer.
Når barnet er gammel nok til å forstå konsekvenser så kan en si: Hjelp meg å rydde av bordet (A), så skal jeg finne en bok vi kan lese i (B) og så kan vi kose oss med den etter på (C). Hvis du kan gjøre A, så kan jeg gjøre B og så kan vi sammen gjøre C! A-B-C formelen for samarbeid er nyttig å bruke så ofte det passer.
Sentrale tema i barneoppdragelse er kommunikasjon, gode beskjeder, motivering, grensesetting og problemløsning. Disse er knyttet opp mot barns personlighet, barn og følelser, barn som ikke vil legge seg, trass, lek, straff og foreldrestil. Barneoppdragelse er et omstridt tema, men noen metoder viser seg å være bedre enn andre.
Om å snakke med barn: En typisk situasjon er at familien sitter rundt middagsbordet og mamma eller pappa spør; ”Hvordan var det på skolen i dag?”. Greit sier barnet, eller…kjedelig! Det er ganske vanlig at vi får slike minirapporter, og de sier egentlig ingenting om hvordan barnet har det. En metode her er å først snakke om seg selv, fortelle hva en har opplevd på jobben. Noe engasjerende som barna kan knytte seg til – da gjerne med følelser. Barn er mer opptatt av følelser og stemninger enn av å bli utspurt slik som vi voksne ofte gjør. Om jeg forteller at det var så varmt på kontoret at jeg måtte kaste skjorta kan barnet fort knytte det opp mot en egen erfaring med varme eller kulde. Det er viktig å la barnet selv få styre sin egen prat i stedet for å vri ordene ut av det som mange foreldre kan gjøre.
Om motivering og selvtillitt: Det er svært viktig å bygge et barns selvtillitt – men også viktig å kritisere om barnet gjør noe galt. Ideelt sett bør forholdet mellom oppmuntring og kritikk være 5:1 i følge barneforskere.
Takling av konflikter på handletur: Å gå i butikker med mindre barn kan være en svett opplevelse både for voksne og barn. Mange barn synes at slike handleturer er lange og kjedelige. De medfører også en rekke fristelser. Barn lar seg fort inspirere av innholdet i hyllene. Det har handelsstanden skjønt og plassert godteriene like før betalingsterminalen. Barnet ditt maser kanskje på tyggis, godterier eller blader. Mas virker noen ganger slik at foreldrene gir etter til slutt og det blir noen ganger mye styr hvis vi er firkantet og strenge. Noen ganger lærer barn at maser virker, i hvert fall hvis barnet maser lenge nok. Så hva bør ne egentlig gjøre? Det er som vanlig ingen fasitsvar, men følgende fremgangsmåte har blitt anbefalt:
Lag en klar avtale. For å unngå mas og irritasjon lønner det seg å lage en avtale med barnet på forhånd om hvordan det skal oppføre seg i butikken. Sett deg ned på huk og fortell kjørereglene før du går inn i butikken. Du er den myndige voksne.
o Eksempler på regler: ”Gå sammen med mamma eller pappa i butikken”, ”gjør som mamma eller pappa sier”, ”vi avtaler på forhånd hva vi skal kjøpe (det er ikke lov å mase om ting i butikken) etc.
Dette er forebygging for alle penge. Det gjør at både foreldre og barn vet hva som skal skje og hvordan en skal oppføre seg. Gjennomgå reglene for barnet og la barnet bekrefte at det har forstått – gjerne repetere reglene om det er gammelt nok til det. En kan gjerne tilby belønning når en kommer hjem om barnet følger reglene. En belønning kan være å spille et spill sammen når en kommer hjem – eller andre ting barnet liker. Godterier som belønning kan også fungere, men det er bedre alternativer til belønninger. Barn kan ha problemer med å klare å samarbeide under hele handleturen. De glemmer seg eller klarer ikke å motstå fristelsen til å mase når de ser noe du ønsker seg. Særlig barn under fem år kan ha dårlig impulskontroll. En effektiv metode en kan benytte her er å ta med seg noen merkelapper – en med et smil på og en med et surt ansikt på. Når ungen holder seg til reglene kan du vise smilet – og når maset kommer frem kan du vise frem det sure ansiktet. En annen metode er å ha med seg en lapp med bilde av belønningen – og blir det mas kan en vise frem denne for å roe ned ungen.
Det kommer mer her når jeg har tid til å sjekke ulike sider og oppfatninger om barneoppdragelse.
Det var på ingen måte en selvfølge å døpe Noah. Veronica er barnedøpt, men har ikke direkte et aktivt forhold til kirkeliv. Jeg er aldri døpt og har vokst opp med et annet syn på dåp enn det tradisjonelle kirkesynet.
I bibelen står det at dåpen er en symbolsk handling, der en har valgt å «grave ned» det gamle liv og reises opp igjen til et nytt liv med kristus (fritt oversatt). I de frikirkelige miljøene er barn uten synd – dermed praktiseres heller ikke barnedåp. Jeg er mer vant til barnevelsignelse, der en bærer frem barnet foran menigheten, ber og velsigner det. Det står jo i bibelen at Jesus sa «la de små barn komme til meg», så at barna skal få «komme til Jesus» er en enige om både i frikirkelig og statskirkelige retninger. Så i statskirka døpes en når en er liten – og bekrefter dåpen gjennom konfirmasjonen. I enkelte frikirkelige retninger er det altså et personlig valg om en skal døpes, og en praktiserer heller barnevelsignelse.
Vi snakket litt om både barnevelsignese, barnedåp og fant ut at barnedåp var både enklest og mest praktisk løsningen. Det står i bibelen at «frelsen er gjennom dåpen», og også at hele familier døpte seg (noe som trolig også inkluderte barna). Samtidig så står det at den som tror og bekjenner sin tro er kristen/frelst, men det gjelder da kanskje bare for de voksne? Så spørs det hva tro egentlig er – for en tro uten gjerninger er en død tro sier bibelen. Er en da kristen om en har en død tro, eller må denne troen være fylt av gjerninger? Hva er egentlig tro? Tro uten tvil eller tvil uten tro er vel det som kalles viten – noe som vel tilsier at tro og tvil er to sider av samme sak?
Konklusjonen er vel at vi døpte Noah av tradisjon, medfølgende et ønske om at Noah skal vokse opp med kristne verdier. Hvorvidt Noah vil konfirmere seg for å bekrefte barnedåpen eller kanskje også voksendøpe seg for å ta et eget dåpsvalg lar jeg bli opp til han.
Jeg er for at en skal informere og rettlede, men jeg er i mot foreldres forsøk på kontroll og styring av sine barn i politiske eller religiøse retninger. Det er jo et faktum at både tro og meninger i svært stor grad er arvelig. Hadde flere stilt spørsmål til det tillærte hadde det nok vært langt færre religiøse og helt andre politiske parti som hadde styrt i det politiske landskapet.
Så har du alle de som lærer at en bare må bestemme seg for å tro – det vil si at tro heller er et valg enn en egenskap. Kan en virkelig velge å tro? Så om jeg for eksempel velger å tro på grønne marsmenn kan jeg bare bestemme meg for det? Jeg ønsker fortrinnsvis å bygge min tro på noe – men krever jeg for mye å bygge min tro på er det jo viten jeg søker og ikke tro. Det er jo noe som tyder på at det finnes noen «høyere makter» enn mennesket, men sannelig er det også mye som tyder på det motsatte. Det vil si at jeg nok er delt av tro og tvil, og denne delingen vil altså Noah fort kunne arve. Hadde jeg derimot vært skråsikker på at den kristne oppfatningen av Gud var den riktige – og at den eneste veien til en himmel var via Jesus så hadde nok mitt ønske vært stort for at min sønn skulle finne ut det samme. Da er det nok fort gjort at en presser sin tro på ungen sin, og selv om det kanskje er godt ment kan denslags ha uheldige virkninger. Tro, meninger og oppfatninger er en så stor del av andre mennesker at en må ha oppfatninger om emnet, men er en ikke selv skråsikker på eget ståsted bør en vokte seg for å si at andre tar feil.
Noah vil nok ha både frikirkelige og ateistiske nære slektninger – og blandet med sine foreldres oppfatninger om tro og religion vil det nok fort bli en salig miks. Så det viktigste vi som foreldre må prøve å lære sønnen vår må vel være en sunn og kritisk holdning – og selvtilitt nok til å både respektere andres oppfatninger og til å bygge seg egne meninger og oppfatninger.
Selve dåpen gikk bra. Vi gikk inn sammen, Noah, faddere (Rune, Marit og Marit), Veronica og meg og satte oss helt fremst. Så ble det vår tur til å døpe, og vi gikk frem til presten. Han spurte hva barnet skulle hete, og Marit sa «Noah». Så ble hun spurt om hun ville at Noah skulle vokse opp i den kristne tro og kirke og hun svarte ja. Så tegnet presten et symbolsk kors foran Noah før han tok tre håndfuller med vann over hodet til Noah. Så tok han tak i guttungen og løftet han opp foran menigheten og sa «dette er Noah, guds barn og vår bror». Etter dåpshandlingen satt vi oss ned igjen, og da begynte Noah å presse på – ja Bæsje med stor B. Det brummet skikkelig, og stakkars Marit prøvde så godt hun kunne å late som ingenting. Det var ikke bare en gang, men gang etter gang presset han på – til første benks store fornøyelse. Jaja, så da ble det bleieskift på Veronica – og hun gikk glipp av resten av gudstjenesten. Selve gudstjenesten var grei, men må innrømme at jeg synes det passer dårlig med nattverd på samme dag som det er barnedåp for 4 unger. Det ble lenge nok å sitte stille, og gudstjenester er ikke akkurat det morsomste jeg vet. Det blir for statisk og kjedelig, der alt er bestemt på forhånd. Dersom det finnes en Gud så vet jeg sannelig ikke om det er plass til en sådan i den moderne gudstjeneste. En ber faste statiske bønner, synger fastlåste og rimelig kjedelige salmer og reiser/setter seg på kommando.
Fadderne ja, de skal jo spille en rolle i oppdragelsen til Noah. Følgende står om faddere på kirken.no; «Når et barn skal døpes, velger foreldrene faddere. De fleste foreldre er nøye med hvem de velger. De vil gjerne ha faddere som kan bety noe positivt for barnet, som kan følge det i oppveksten og være en voksenperson som bryr seg om barnets beste. Derfor er det en tillitserklæring å bli spurt om å være fadder. Tradisjonen med faddere går helt tilbake til det andre århundre da barn av kristne martyrer fikk nye ”foreldre”. I flere hundre år var det vanlig i vår kirke at en av fadderne bar barnet til døpefonten. Noen steder praktiseres denne skikken fortsatt. Tilsvarende gjelder tradisjonen med såkalt ”luefadder”, en fadder som tar av dåpslua før dåpen, enten i kirkebenken eller ved døpefonten. Det er en ære å bli spurt om å være fadder. Mange ganger vil fadderne tilhøre den nære familie og representere ulike generasjoner. For andre er det naturlig å velge venner av familien. Nedre aldersgrense er 15 år og fadderne må enten være medlemmer av Den norske kirke eller et kirkesamfunn som ikke forkaster barnedåp.
Den døpte skal ha minst to, og høyst seks faddere. Foreldre kan ikke være faddere. Minst to faddere må være tilstede ved dåpshandlingen. Det er fint om fadderne har mulighet til regelmessig kontakt og til å være en støtte for både barn og foreldre. Fadderne er ikke alene om sin oppgave. Sammen med hele kirken – spesielt den lokale menighet skal de ”be for den døpte, oppmuntre denne til å høre Guds ord og finne sin plass i menigheten og ved nattverdbordet”, som det heter i dåpsliturgien. Den døpte får ofte et spesielt forhold til fadderne sine. Faddere kan bidra til at dåpsdagen blir feiret som en litt annerledes fødselsdag der en snakker om det som skjedde ved dåpen. For de døpte er det også trygt å vite et det er noen som bryr seg spesielt om dem og ber for dem. Å være fadder innebærer ingen sivilrettslig forpliktelse, som for eksempel å skulle overta omsorgsansvar for barnet hvis foreldrene dør. Dette er en gammel tankegang som fortsatt har fotfeste mange steder, men den er ikke riktig. Selve fadderansvaret dreier seg om barnets trosopplæring, ikke om andre forhold.» Vi valgte 3 venner som faddere til Noah. Fadderne ble valgt gjennom at alle 3 er stabile voksenpersoner som vi setter veldig pris på. Vi håper å ha god kontakt med de fremover, og at de vil spille en positiv rolle i forhold til Noahs oppvekst. Hvor mye de engasjerer seg i Noahs trosopplæring lar vi være opp til fadderne. Etter lange diskusjoner falt valget på Rune og to ganger Marit – der alle tre takket ja uten betenkningstid.
Etter gudstjenesten ble det koldtbord og deretter oppvask. Det ble brukt mye tid på å rydde/vaske kopper og denslags, så det er den store ulempen med å forsøke seg på billige løsninger. Fikk ikke snakket så mye med familie og gjester, for var konstant noe som måtte gjøres. Vi fikk veldig mange finer gaver, og Noah fikk både penger og aksjefond som skal forvaltes på beste måte til han blir større. Vi er svært takknemlige for alle som hjalp til på kjøkken eller med annen rydding og også for alle de fine gavene.
