Kronprins Haakon har bursdag

Det å ha offisielle flaggdager midt i fellesferien er lite gunstig. I dag tidlig så jeg til min forundring svært få flagg, hvor ikke engang NTNU hadde heist flagget. Jeg tok affære, og redningsaksjoner ble iverksatt. Delegasjoner med flaggheisende ferievikarer ble sendt ut både på NTNU og andre steder. Ser en på lovteksten er dette faktisk en ganske alvorlig forbrytelse. Lov fra 10. desember 1898, §1, relatert flagging på offentlige bygninger avslutter med følgende setning; “Overtredelse av denne lov eller medvirkning hertil straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder.”

Ser en på andre kriminelle handlinger og straffeutmåling så ble for eksempel voldtekt i flg. Magnus Lagemøtes landslov kalt “ubotamål” som kunne føre til at en ble dømt til døden. Denne loven ble myket opp i 1582 hvor en gjerningsmann kunne slippe fra det med livet i behold ved å inngå ekteskap. Videre oppmyking av straffene ledet til fengsel og i mer moderne tid er betinget soning heller regelen enn unntaket. Er ekteskapet virkelig verre enn soning i fengsel? Søker en på “ekteskap” og “kloke ord” blir en mildt sagt skremt, hvor dette er noen utdrag (klikk for større utgave);
12 mnd. og 26 dager igjen til bryllupet og jeg har allerede kalde føtter.

Vi maler huset grått, hvitt og svart

I dag skal jeg skrive om noe jeg kanskje burde holde for meg selv. De siste dagene har vi nemlig fått huset malt, hvor arbeidsfolket kommer fra Polen. Sist benyttet vi folk fra Sverresborg Malerservice, og dermed har jeg et slags sammenligningsgrunnlag. Mine polske arbeidsfolk tok ca. 1/5 av timeprisen (under hundrelappen), de jobbet over 12 timer pr. dag og hadde 7 dagers arbeidsuke. Kvalitetsmessig ble arbeidet utført tilfredsstillende fra begge parter. En annen viktig forskjell var at jeg aldri fikk regning fra de polske arbeiderne, det vil si at jeg er redd for at jeg brukte svart arbeidskraft. Det forelå ingen avtale om dette på forhånd, dvs. at jeg handlet i god tro. Hvorvidt jeg da hadde hatt et arbeidsgiveransvar om de hadde skadet seg tør jeg ikke engang å tenke på. Det er flere moralske aspekt relatert kjøp av “underbetalt” svart arbeid, men det store spørsmålet er vel om jeg har brutt loven. Det er jo i bunn og grunn ikke mitt ansvar eller problem om arbeidstakeren ikke oppgir inntekten. En ny regel tredde i kraft fra nyttår, hvor en huseier risikerer å måtte betale skatt og moms hvis han har betalt en håndverker eller annen arbeidstaker mer enn 10 000 kroner kontant, og arbeidstakere ikke har oppgitt inntekten (regel om medansvar). Huseieren kan bli straffet selv om han har fått kvittering. Mine arbeidsfolk kostet meg  under denne grensen vist til i loven. Så min konklusjon er at jeg ikke har gjort noe galt, men at jeg må granske min egen samvittighet og moral.


Ariana Sofie på sykehus

Etter henting i barnehage dro vil til Haukvatnet for å grille. Ariana virket litt slapp, hvor når hun ikke engang ville ha sjokoladekjeks forsto vi at noe var galt og dro hjemover. Etter å ha kjørt noen hundre meter hører jeg Veronica sier «Ariana – ariana – ARIANA – Tomas stopp bilen». Der satt Ariana tom i blikket, blå både på kinn, lepper og tunge. Vi fikk henne ut av bilen, la henne i stabilt sideleie og ringte 113. Først kom det tilfeldigvis en lege syklende forbi, og ikke lenge etter kom både legebil og ambulanse. Blåfargen forsvant gradvis, men med sirener og blålys ble vi kjørt til sykehuset og rett inn til full undersøkelse. Heldigvis kviknet hun gradvis til og blodprøvene sa at det kunne kanskje være en allergisk reaksjon (uten at de kunne spesifisere hva hun var allergisk mot). Skremmende!

Tiden som fosterforeldre har vært travel med løping hit og dit på dagtid og alt for lite søvn på nattestid. Vi var vel forberedt på at ungen kunne kreve en del, men apparatet rundt er nok mer utfordrende enn vi hadde sett for oss på forhånd. Barnevernet består jo av en rekke ulike kontorer, hvor det er ganske vanskelig å vite hvem som faktisk har ansvaret for hva. Bufetat kom først inn, med ansvar for å bli kjent med oss og rekruttere fosterhjem. Barne og familievernkontoret skal ta over saksbehandling og oppfølging av det praktiske. Så har vi omsorgsenheten som skal ha jevnlig kontakt i forhold til omsorgssituasjonen, for ikke å glemme helsestasjon, sykehus og leger som har ansvaret for at vi og barnet har det bra. Totalt var det 13 barnevernsdamer + sykehuspersonell som involverte seg de første 4 ukene som fosterforeldre. Biologisk mor har en del samvær, hvor det stadig er nye saksbehandlere i forhold til overvåking av samværet. En del av saksbehandlerne kommer hjem til oss, men det blir også en del løping mellom offentlige kontorer. Så at vi aldri får ro med den lille er litt frustrerende, men vi håper at det går seg til fremover.

Vi forbreder oss

Ny dag, mer shopping og mer arbeid. Flatpakkene kom i hus på rekke og rad, sammen med maling, pensler og klare instrukser. Vaskerommet sto for tur, hvor både tak og vegger måtte males. 10m3 jord til hageprosjektet hadde kommet på torsdagen, så det måtte kjøres utover. Ungene var med på handleturer, med på å skru sammen barneseng og så ut til å storkose seg med baby-planlegging. Utpå kvelden var vaskerommet ferdig, rigget opp med nye hyller, skap, stellebord og alt som hører til.

Etter at Veronica hadde dratt på nattevakt satte jeg meg ned for å skrive disse ordene. Ny lang dag, men nå begynner også ting å komme i orden. Det mest skuffende i dag har vel vært reaksjonene til enkelte i aller næreste familie. Ikke rart at det er så mange barn uten et hjem å vokse opp i når folk tenker som våre nærmeste. Livet er muligheter!

Fosterforeldre

Etter frokost dro vi på tur. Vesla i barnevogna og småen på sykkel. Småen tråkket ivrig i vei, og ropte høyt av glede hver gang vi så en ambulanse eller en gravemaskin. Vesla hermet som best hun kunne etter storebror, minst like entusiastisk og glad. Etter besøk på lekeplass, is-spising og fuglemating i stiftsgårdsparken begynte vi å planlegge hjemturen. Ungene begynte å bli slitne, så dermed stilte vi oss opp for å vente på bussen.

Jeg så at Veronica tok telefonen, og at hun straks ble alvorlig i blikket. Mye trafikk og et par slitne unger førte til at hun sendte meg telefonen og sa; “det er fra Bufetat”. Jeg tok telefonen og gikk raskt inn i et litt mer rolig smug like ved, og lyttet spent. Det var det en kvinnestemme som kort fortalte at det var behov for oss som fosterhjem til en baby. Vi fikk kort høre om situasjonen til barnet, og at fødselen var planlagt bare noen få dager senere. Jeg ble først stum, hvor mange tanker fløy gjennom hodet. Damen i telefonen merket nok at jeg ble litt satt ut, der hun sa at vi måtte tenke på det så skulle hun ringe tilbake mot slutten av dagen.

Jeg gikk tilbake til familien, og jeg og min kjære så på hverandre og nikket. Deretter så vi på barna våre, og jeg merket at usikkerheten igjen meldte seg. På vei hjemover tenkte vi begge, men konklusjonen vår var klar – vi ønsket å bli fosterforeldre. Det kjentes på en måte farlig ut, ikke minst med tanke på egne barn, men samtidig føltes det veldig riktig. Så når damen fra Bufetat ringte igjen var vi veldig innstilt, og vi planla et møte om saken allerede påfølgende morgen.

Bilder og løse tanker