Etter henting i barnehage dro vil til Haukvatnet for å grille. Ariana virket litt slapp, hvor når hun ikke engang ville ha sjokoladekjeks forsto vi at noe var galt og dro hjemover. Etter å ha kjørt noen hundre meter hører jeg Veronica sier «Ariana – ariana – ARIANA – Tomas stopp bilen». Der satt Ariana tom i blikket, blå både på kinn, lepper og tunge. Vi fikk henne ut av bilen, la henne i stabilt sideleie og ringte 113. Først kom det tilfeldigvis en lege syklende forbi, og ikke lenge etter kom både legebil og ambulanse. Blåfargen forsvant gradvis, men med sirener og blålys ble vi kjørt til sykehuset og rett inn til full undersøkelse. Heldigvis kviknet hun gradvis til og blodprøvene sa at det kunne kanskje være en allergisk reaksjon (uten at de kunne spesifisere hva hun var allergisk mot). Skremmende!

Tiden som fosterforeldre har vært travel med løping hit og dit på dagtid og alt for lite søvn på nattestid. Vi var vel forberedt på at ungen kunne kreve en del, men apparatet rundt er nok mer utfordrende enn vi hadde sett for oss på forhånd. Barnevernet består jo av en rekke ulike kontorer, hvor det er ganske vanskelig å vite hvem som faktisk har ansvaret for hva. Bufetat kom først inn, med ansvar for å bli kjent med oss og rekruttere fosterhjem. Barne og familievernkontoret skal ta over saksbehandling og oppfølging av det praktiske. Så har vi omsorgsenheten som skal ha jevnlig kontakt i forhold til omsorgssituasjonen, for ikke å glemme helsestasjon, sykehus og leger som har ansvaret for at vi og barnet har det bra. Totalt var det 13 barnevernsdamer + sykehuspersonell som involverte seg de første 4 ukene som fosterforeldre. Biologisk mor har en del samvær, hvor det stadig er nye saksbehandlere i forhold til overvåking av samværet. En del av saksbehandlerne kommer hjem til oss, men det blir også en del løping mellom offentlige kontorer. Så at vi aldri får ro med den lille er litt frustrerende, men vi håper at det går seg til fremover.