Integreringspolitikk i Norge; «Det er et mål at alle, uavhengig av opprinnelse og kjønn, skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser.»

Ser en på statistikk er innvandrere fra somalia (ca. 20 000) et godt bilde på utfordringer med norsk asyl og flyktningpolitikk. Dette blir sagt å være den minst integrerte befolkningsgruppen og gir med det grobunn til rasisme og fremmedfrykt.

Norge tar i mot noen få tusen flyktninger og asylsøkere hvert år. Nyankomne har rett og plikt til å delta i et heltids introduksjonsprogram som varer i to år. En viktig del av introduksjonsprogrammet er opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Utfordringen er at det er alt for dårlig oppfølging av at de faktisk følger sine plikter, og med det manglende konsekvenser om pliktene ikke følges. Så jeg mener følgende aktiviteter må prioriteres for å bedre norsk integreringspolitikk:

• Mer ressurser til behandling av asylsøknader. Integrering blir ofte satt på vent i månedsvis og år i påvente av svar på søknad. Når svaret endelig kommer er det ofte alt for sent (hvem vil aktivt integrere seg i et land en ikke vet om en får bli?). Vel 10 000 mennesker søkte asyl i Norge i 2010. Samme år uttalte justisminister Knut Storberget at han mente en reduksjon i gjennomsnittlig saksbehandlingstid i asylsaker fra 220 til 60 dager var oppnåelig. Rask matte gir da innsparing på hundretusener for hver eneste asylsøker (til kurs og annen oppfølging).
• Obligatorisk kurs i samfunnsøkonomi og norsk direkte etter ankomst til landet.  Manglende oppmøte (uten gyldig fravær) kan påvirke asylsøknaden og utbetaling av trygdeytelser (i den toårige introduksjonsperioden).
• Innvandringskontrakt, hvor individet signerer på at det forstår og en del vilkår, lover og regler. Kontrakten kan gi en prøvetid på 2 år, hvor individet blant annet godta direkte utsendelse ved brudd på vilkårene. Uavhengig av gjennomføring vil det kunne gi motivasjon mot å unngå for eksempel kriminell aktivitet i en integreringsfase. For perioden 2001-2004 ble 21,8 prosent av innvadrere fra somalia siktet for minst ett lovbrudd.
• Asylsøkere som ikke får innvilget opphold, er pliktige til å forlate Norge frivillig. Dersom de nekter, bør de bli direkte tvangsutsendt gitt at forholdene tilsier at det er lov (avhengig av land og styresett). Er det ikke lov å sende dem ut bør det legges en plan for oppholdet i Norge, en plan som inkluderer både norskkurs og arbeidspraksis som motytelse til sosialtrygd. Blir midlertidig opphold over for eksempel 2 år bør opphold innvilges slik at status for søkeren blir avklart (nødvendig for integrering).
• Gratis barnehage, avvikling av kontantstøtte til denne gruppen. Kontantstøtte kan være en rettighet en får tildelt etter så og så lang faktisk arbeidsinntekt (motivasjonsfremmede). Somaliske kvinner har gjerne seks til åtte barn, og det er eksempler på barn som har levd hele livet i Norge uten å ha lært noe norsk.
• Kontrollrutiner relatert trygdesvindel økes betraktelig for alle grupper i befolkningen. I flg. UDI har det utviklet seg en praksis hvor endel somaliere skiller seg i det norske systemet, men forblir muslimsk gift. Det er ikke uvanlig at kvinnen fortsetter å få mange barn med sin fraskilte ektefelle. Somaliere «skilles»  på papiret for å oppnå overgangsstønad for enslige mødre.

Alt det overnevnte er konkrete aktiviteter som «lett» kan gjennomføres. Hovedutfordringen med integrering er alt det øvrige, hvor gjensidig forståelse er et nøkkelord. Det finnes de som er lært opp til at omskjæring, sharialover eller æresdrap kan forsvares. Skal vi klare å påvirke disse må vi også prøve å forstå deres bakgrunn og hvorfor de tenker og handler som de ofte gjør. Det betyr at det må skapes rom for gjensidig respekt og kommunikasjon, hvor en sammen må kunne diskutere hva slags samfunn vi ønsker med de lover og regler som eksisterer. Med det som bakteppe mener jeg at alle foreninger og menigheter i Norge som mottar statsstøtte også må ha forpliktelser (i likhet med mennesker som mottar ulike trygdeytelser). En kunne for eksempel kreve at tildelt statsstøtte (tross alt en liten del av menighetenes inntekter) var forbehold integreringsaktiviteter, med påfølgende rapporteringskrav. Når enkelte menigheter går ut og sier de ønsker sharialover i Norge burde det resultere i et oppklaringsmøte, hvor offentlig støtte kan inndras om menighetens mål vil stride med norske lover og regler. Selvsagt er lover og regler i stadig endring, men jeg mener statsstøtte bør tildeles etter en stats eksisterende lover og regler.

Mye kan og bør sies om asyl og flyktningepolitikk, men en stikker jo hodet rett i et vepsebol når en uttaler seg om saken. Det har ført til at få norske parti tør å være tydelige i forhold til slik politikk. Samtidig kan en ikke bare dysse ned disse utfordringer, der velgere møter utfordringer med mangelfull integrering hver eneste dag.

Jeg vil gi FrP berømmelse for at de tør å ta tak i denne utfordringen, samtidig som jeg ikke alltid liker måten de gjør det på. Det fokuseres alt for ofte på problemer heller enn løsninger. Ser jeg på et og et punkt er jeg enig i mye av det FrP skriver, samtidig som helhetsinntrykket også gir et negativt syn på innvandreren (og ikke bare dagens integreringspolitikk). Sittende regjering bør få kritikk for manglende vilje og evne til å ta tak i utfordringen, der alle er tjent med at noe gjøres (ikke minst innvandrere). SV og Rødt ønsker jo å ta imot mange flere flyktninger og jeg synes det virker som de i stor grad ignorerer utfordringene det vil innebære.

Konklusjonen etter å ha vært innom de flestes partiprogram er at jeg igjen unngår ytterste høyre og ytterste venstre. Tror jeg igjen lander på Høyre, eller ihvertfall noe til høyre for dagens rødgrønne styresett.