Det var på ingen måte en selvfølge å døpe Noah. Veronica er barnedøpt, men har ikke direkte et aktivt forhold til kirkeliv. Jeg er aldri døpt og har vokst opp med et annet syn på dåp enn det tradisjonelle kirkesynet.
I bibelen står det at dåpen er en symbolsk handling, der en har valgt å «grave ned» det gamle liv og reises opp igjen til et nytt liv med kristus (fritt oversatt). I de frikirkelige miljøene er barn uten synd – dermed praktiseres heller ikke barnedåp. Jeg er mer vant til barnevelsignelse, der en bærer frem barnet foran menigheten, ber og velsigner det. Det står jo i bibelen at Jesus sa «la de små barn komme til meg», så at barna skal få «komme til Jesus» er en enige om både i frikirkelig og statskirkelige retninger. Så i statskirka døpes en når en er liten – og bekrefter dåpen gjennom konfirmasjonen. I enkelte frikirkelige retninger er det altså et personlig valg om en skal døpes, og en praktiserer heller barnevelsignelse.
Vi snakket litt om både barnevelsignese, barnedåp og fant ut at barnedåp var både enklest og mest praktisk løsningen. Det står i bibelen at «frelsen er gjennom dåpen», og også at hele familier døpte seg (noe som trolig også inkluderte barna). Samtidig så står det at den som tror og bekjenner sin tro er kristen/frelst, men det gjelder da kanskje bare for de voksne? Så spørs det hva tro egentlig er – for en tro uten gjerninger er en død tro sier bibelen. Er en da kristen om en har en død tro, eller må denne troen være fylt av gjerninger? Hva er egentlig tro? Tro uten tvil eller tvil uten tro er vel det som kalles viten – noe som vel tilsier at tro og tvil er to sider av samme sak?
Konklusjonen er vel at vi døpte Noah av tradisjon, medfølgende et ønske om at Noah skal vokse opp med kristne verdier. Hvorvidt Noah vil konfirmere seg for å bekrefte barnedåpen eller kanskje også voksendøpe seg for å ta et eget dåpsvalg lar jeg bli opp til han.
Jeg er for at en skal informere og rettlede, men jeg er i mot foreldres forsøk på kontroll og styring av sine barn i politiske eller religiøse retninger. Det er jo et faktum at både tro og meninger i svært stor grad er arvelig. Hadde flere stilt spørsmål til det tillærte hadde det nok vært langt færre religiøse og helt andre politiske parti som hadde styrt i det politiske landskapet.
Så har du alle de som lærer at en bare må bestemme seg for å tro – det vil si at tro heller er et valg enn en egenskap. Kan en virkelig velge å tro? Så om jeg for eksempel velger å tro på grønne marsmenn kan jeg bare bestemme meg for det? Jeg ønsker fortrinnsvis å bygge min tro på noe – men krever jeg for mye å bygge min tro på er det jo viten jeg søker og ikke tro. Det er jo noe som tyder på at det finnes noen «høyere makter» enn mennesket, men sannelig er det også mye som tyder på det motsatte. Det vil si at jeg nok er delt av tro og tvil, og denne delingen vil altså Noah fort kunne arve. Hadde jeg derimot vært skråsikker på at den kristne oppfatningen av Gud var den riktige – og at den eneste veien til en himmel var via Jesus så hadde nok mitt ønske vært stort for at min sønn skulle finne ut det samme. Da er det nok fort gjort at en presser sin tro på ungen sin, og selv om det kanskje er godt ment kan denslags ha uheldige virkninger. Tro, meninger og oppfatninger er en så stor del av andre mennesker at en må ha oppfatninger om emnet, men er en ikke selv skråsikker på eget ståsted bør en vokte seg for å si at andre tar feil.
Noah vil nok ha både frikirkelige og ateistiske nære slektninger – og blandet med sine foreldres oppfatninger om tro og religion vil det nok fort bli en salig miks. Så det viktigste vi som foreldre må prøve å lære sønnen vår må vel være en sunn og kritisk holdning – og selvtilitt nok til å både respektere andres oppfatninger og til å bygge seg egne meninger og oppfatninger.
Selve dåpen gikk bra. Vi gikk inn sammen, Noah, faddere (Rune, Marit og Marit), Veronica og meg og satte oss helt fremst. Så ble det vår tur til å døpe, og vi gikk frem til presten. Han spurte hva barnet skulle hete, og Marit sa «Noah». Så ble hun spurt om hun ville at Noah skulle vokse opp i den kristne tro og kirke og hun svarte ja. Så tegnet presten et symbolsk kors foran Noah før han tok tre håndfuller med vann over hodet til Noah. Så tok han tak i guttungen og løftet han opp foran menigheten og sa «dette er Noah, guds barn og vår bror». Etter dåpshandlingen satt vi oss ned igjen, og da begynte Noah å presse på – ja Bæsje med stor B. Det brummet skikkelig, og stakkars Marit prøvde så godt hun kunne å late som ingenting. Det var ikke bare en gang, men gang etter gang presset han på – til første benks store fornøyelse. Jaja, så da ble det bleieskift på Veronica – og hun gikk glipp av resten av gudstjenesten. Selve gudstjenesten var grei, men må innrømme at jeg synes det passer dårlig med nattverd på samme dag som det er barnedåp for 4 unger. Det ble lenge nok å sitte stille, og gudstjenester er ikke akkurat det morsomste jeg vet. Det blir for statisk og kjedelig, der alt er bestemt på forhånd. Dersom det finnes en Gud så vet jeg sannelig ikke om det er plass til en sådan i den moderne gudstjeneste. En ber faste statiske bønner, synger fastlåste og rimelig kjedelige salmer og reiser/setter seg på kommando.
Fadderne ja, de skal jo spille en rolle i oppdragelsen til Noah. Følgende står om faddere på kirken.no; «Når et barn skal døpes, velger foreldrene faddere. De fleste foreldre er nøye med hvem de velger. De vil gjerne ha faddere som kan bety noe positivt for barnet, som kan følge det i oppveksten og være en voksenperson som bryr seg om barnets beste. Derfor er det en tillitserklæring å bli spurt om å være fadder. Tradisjonen med faddere går helt tilbake til det andre århundre da barn av kristne martyrer fikk nye ”foreldre”. I flere hundre år var det vanlig i vår kirke at en av fadderne bar barnet til døpefonten. Noen steder praktiseres denne skikken fortsatt. Tilsvarende gjelder tradisjonen med såkalt ”luefadder”, en fadder som tar av dåpslua før dåpen, enten i kirkebenken eller ved døpefonten. Det er en ære å bli spurt om å være fadder. Mange ganger vil fadderne tilhøre den nære familie og representere ulike generasjoner. For andre er det naturlig å velge venner av familien. Nedre aldersgrense er 15 år og fadderne må enten være medlemmer av Den norske kirke eller et kirkesamfunn som ikke forkaster barnedåp.
Den døpte skal ha minst to, og høyst seks faddere. Foreldre kan ikke være faddere. Minst to faddere må være tilstede ved dåpshandlingen. Det er fint om fadderne har mulighet til regelmessig kontakt og til å være en støtte for både barn og foreldre. Fadderne er ikke alene om sin oppgave. Sammen med hele kirken – spesielt den lokale menighet skal de ”be for den døpte, oppmuntre denne til å høre Guds ord og finne sin plass i menigheten og ved nattverdbordet”, som det heter i dåpsliturgien. Den døpte får ofte et spesielt forhold til fadderne sine. Faddere kan bidra til at dåpsdagen blir feiret som en litt annerledes fødselsdag der en snakker om det som skjedde ved dåpen. For de døpte er det også trygt å vite et det er noen som bryr seg spesielt om dem og ber for dem. Å være fadder innebærer ingen sivilrettslig forpliktelse, som for eksempel å skulle overta omsorgsansvar for barnet hvis foreldrene dør. Dette er en gammel tankegang som fortsatt har fotfeste mange steder, men den er ikke riktig. Selve fadderansvaret dreier seg om barnets trosopplæring, ikke om andre forhold.» Vi valgte 3 venner som faddere til Noah. Fadderne ble valgt gjennom at alle 3 er stabile voksenpersoner som vi setter veldig pris på. Vi håper å ha god kontakt med de fremover, og at de vil spille en positiv rolle i forhold til Noahs oppvekst. Hvor mye de engasjerer seg i Noahs trosopplæring lar vi være opp til fadderne. Etter lange diskusjoner falt valget på Rune og to ganger Marit – der alle tre takket ja uten betenkningstid.
Etter gudstjenesten ble det koldtbord og deretter oppvask. Det ble brukt mye tid på å rydde/vaske kopper og denslags, så det er den store ulempen med å forsøke seg på billige løsninger. Fikk ikke snakket så mye med familie og gjester, for var konstant noe som måtte gjøres. Vi fikk veldig mange finer gaver, og Noah fikk både penger og aksjefond som skal forvaltes på beste måte til han blir større. Vi er svært takknemlige for alle som hjalp til på kjøkken eller med annen rydding og også for alle de fine gavene.
