Skidag på jobb. Fantastisk vær, og en fin tur til Storheia. Litt styr å komme seg opp og ned fra Storheia (ikke løypekjørt), men en har det jo ikke mer gøy enn det en lager selv.
En gang i året leverer jeg inn min Fitbit med beskjed om at den ikke teller skrittene riktig, og eventuelt med ødelagt reim. Jeg kjøpte min første i 2015, og dette er femte ganger jeg reklamerer. Startet med fitbit Charge, så Charge HR, Surge og Fitbit Blaze. Nå er jeg på Fitbit Ionic, og spent på hvor lenge den varer.
Wobbler-fiske i helga. Historien bak wobblerene stammer fra Finland på 30 tallet. Fiskeren Lauri Rapala fikk sitt levebrød fra fisking på innsjøen Paijanne. En dag, mens han satt og funderte langs innsjøen, så han en rovfisk jage mat i en stim småfisk. Det han beit seg merke i var at rovfisken tok småfisken som svømte litt annerledes enn de andre. Det var slik han fikk ideen om å lage en sluk som etterlignet svømmesettet til en skadet fisk. Det første jeg må lære meg er å knyte Wobbler-knuten, som altså er viktig for at den skal bevege seg riktig. Vi har lånt kommunens kanoer og båt på Grønneset, og kanskje blir det overnatting i hengekøyene om mygg, knott og klegg holder seg unna.
Fin tur opp fra Berg bedrehus til Furua ved Skjelbreia. Neste gang står Storheia for tur, men litt for mye regn i ettermiddag.
Da ble det gullgraving, hvor det i «reklamen» sto at turen passet veldig godt for mindre barn. Etter et par kilometer i myr og vann ble jeg noe skeptisk, men heldigvis klaget ikke barna. Det er nemlig en bekk i bymarka hvor en for flere år siden ble sluppet ut over 30 hylser med gull og gullstøv. Mye er plukket opp, men det er nok fortsatt noe igjen i elva. Gullprisen har blitt mangedoblet siden gullet ble utplassert, så målet var å bli søkkrike. Problemet med gullvasking er at en må ha tålmodighet, og akkurat den biten er ikke vår sterkeste side. Mye som glimret i gullvaskepannen, men tror ikke vi fant noe gull. Vi valgte en annen tur hjemover, og fant ut at Tømmerdalen er rimelig langt unna Skihytta og bilens parkeringsplass. Turens totale lengde ble nok nærmere en mil, noe i overkant for 4 og 6 år gamle føtter. Da passet det bra å kjøre innom Marit og Integrettos loppemarked for saft og vafler på vei hjemover.
Vel hjemme i Buvika dro Veronica og de to eldste rett på kino for å se smurfene 2, mens jeg og minstefrøkna fikk besøk av Jan Idar og Andreas. Nå skal jeg snart ut for å se Skottet i Buvika, og regner med at ungene er så slitne at de snart sover.
