Tro det eller ei, men en gang for lenge siden var trening mer eller mindre en naturlig del av tilværelsen også for undertegnede. Så kom det jobb, barn og forpliktelser og det ble tid for de harde prioriteringer. For egen del har både egne interesser og trening blitt en salderingspost. Overvekt er jo i bunn og grunn ren matte, et høyere inntak av energi enn det en bruker opp så blir en også feit og slapp.

Selvsagt forstår jeg at alt handler om prioriteringer, men tiden med 24 timer i døgnet til å pleie meg selv og egne interesser er over. Noen barnløse venner mangler forståelsen for dette, hvor det gjerne vises til alle som har barn og som fortsatt prioriterer trening. Så plutselig en dag får disse barn selv, og en ser ofte fremvekst av både overvekt og trøtte øyne som helst vil sove i hvert tilgjengelige øyeblikk.

Jeg sier ikke at småbarnsforeldre ikke kan trene, men jeg sier også at tidsklemma faktisk er reell til tider. Enkelte ganger har en faktisk ikke tid nok til å gjøre en god jobb på jobb, en god jobb hjemme og samtidig sove nok. Det er tider en føler seg mer død enn levende – og det er tider en heller vil prioritere tid med barna enn trening. Vi var nylig i kontakt med en slik sak, med fosterforeldre som ikke hadde tid til å ta seg av fosterbarnet. Der måtte barnevernet gripe inn og flytte barnet, hvor familien var så aktive at de ikke hadde tid til å bruke nok tid på hverandre.

I dag blir det trening, for det er tider hvor også småbarnsfedre kan og orker å prioritere seg selv. Utrolig godt med en treningsøkt, men sannelig var det enklere å motivere seg da en var noen kilo lettere……