Veronica måtte sove, så da måtte vi andre ut på tur. Et av våre favorittmål er Øymælen naturhus og i dag lærte vi oss litt mer om gulspurven. Det er masse gulspurv på denne tiden av året, og ekstra morsomt når en lærer seg hvordan den synger. Den kommer bare med korte strofer, og teller til syv (en-to-tre-fire-fem-seks-syv med vekt på syv).
Så var det tur til Voll Gård med Stine og Theodor.
I fjor skrev jeg litt om førjulstradisjonen med å pakke inn leker før vi drar til byen for å levere dem til frelsesarmeen. Ungene velger gavene sine med omhu, hvor de jo må gi bort en gave andre vil bli glade for og som de selv kan klare seg uten. Etter at gavene er gitt bort er det tid for kanefart og julemarked. Før første gang veldig mange år droppet vi julefotograferingen, hvor Veronica heller laget kort med bilder fra Praha. Nå har Veronica dratt på jobb, vesla sover og de to eldste sitter så fint i sofaen og spiller DS. Nok en uke står for døren med både julefrokoster – luncher – middager – julebord, St.lucia og alt det som hører til på jobb og i barnehage på denne tiden av året.
Vi har noen få årlige førjulstradisjoner. Det er først å ta julekort på OBS, før vi en helg i desember pakker inn noen leker og drar til byen. Frelsesarmeen har nemlig innsamling av pakker/leker, og det er jo en fin anledning til å reflektere over de som ikke har det like godt som oss. Så da får barna velge ut hver sin gave, som de selv får lov å overrekke.
En annen førjulstradisjon er at vi drar på kanefart i Trondheim. Det er en kald tur som er over på noen minutter og som koster en liten formue. Samtidig er det en ting barna ser frem til og snakker om både før og etter – og da er det vel verdt det.
