Jeg har stadig mindre kontroll på skatteoppgjørene. Husker de gode gamle dager, hvor jeg kunne beregne å få en smell på 199 kroner, da en slapp å betale baksmell på under 200. I år fikk vi tilbake mindre enn håpet, men mer enn fryktet. Til neste år får vi en smell, men det er høyst fortjent ved at vi er for sløve til å justere skatteprosentene våre. Da kan vi en kortvarig følelse av fattigdom, som jeg vel vil påstå er selvforskyldt. Fattigdom i Norge er nok mangesidig, men kan handle om mangel på kunnskaper, ferdigheter eller avhengigheter heller enn mangel på penger. Det å fremme slike påstander er jo heller upopulært, men fortsatt er det en viktig side av saken. Det betyr ikke at jeg mener «de fattige» ikke trenger hjelp, men at hjelpen ofte bør være i en annen form enn penger.
Det er mange eksperter som advarer mot å gi penger til fattige, tiggere og faktisk også u-hjelp. Første gangen jeg hørte det var i Irland, hvor helsevesenet gikk ut og ba folk om ikke å gi penger til unge gatemusikanter i Dublins gater. Argumentasjonen var at de droppet ut av skole og jobb og heller ble motivert til å starte noe som ofte ble et livslangt liv «på gata». Det var få som kunne leve av musikken over tid, hvor mange havnet ut på skråplanet med både dop og kriminalitet. Nylig var det en sterk dokumentar på Brennpunkt, hvor en fulgte menneskeskjebner som valgte å forlate barna sine i Romania for å tigge. En av dem tigget for å kunne skaffe familien sin et bedre hus, og en annen for å kunne gi sønnen en operasjon. En kan også følge en eldre mann som har livnært seg som tigger, hans sønn har startet som tigger og også barn som har fremtidsdrømmer som tigger i Norge. En ser generasjoner som velger dette som levevei, foran andre alternativer. Kast dem ut, sier sigøynerkongen Karoli, hvor han påstår at tigging er et skalkeskjul for mer lyssky aktiviteter. For at tiggere også drar med seg kriminalitet legger heller ikke politiet skjul på. Da snakkes det gjerne om trafficking, menneskehandel, profesjonelle bander og organisert kriminalitet. Det er også mange som mener vi heller bør hjelpe de fattige i sine hjemland, hvor vi kan få utrettet mye mer der enn vi kan i Norge. Så har vi professorer som Walter Williams, som har skrevet flere artikler hvor han advarer mot å gi u-hjelp ettersom det vil hindre fattige land å komme seg ut av fattigdom og nød.
Så tenker jeg konkluderer med at fattigdom er et mangfoldig problem som også krever et mangfold av løsninger. Vi bør alle være bedre medmennesker og hjelpe der vi kan. Kanskje er det lettest å sitte på sin høye hest og si at fattigdom er selvforskyldt heller enn å faktisk gjøre noe. Over til noe langt hyggeligere, hvor vi har lekt leirefrisører i dag.
