Stikkordarkiv: KrF

Rådgiver for Hareide

20130812-027_5037777aFor noen uker siden sendte jeg jo e-post til Hareide ang. posisjonering. Jeg foreslo også hvordan de kunne skape distanse til FrP (for eksempel med bistandspolitikk) samtidig som de kunne dyrke nærhet i andre saker. Jeg foreslo de kunne stå sammen og fortelle om likhetene, hvor jeg brukte politikk i forhold til frivillige organisasjoner som et eksempel. I dag sto de tre partilederne (+ hun vimsa fra venstre) sammen og frontet nettopp frivilligheten. Lurer på om min e-post faktisk er med på å gi dette blå regjeringsalternativet mål, mening og muligheter 🙂

Mitt politiske syn pr. 2011

En jeg respekterer sa engang at det beste for landet Norge ville være et stadig bytte mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Argumentasjonen gikk i retning av at det kunne gi balanse og forutsigbarhet. En av de store forskjellene på høyre og venstresiden er hvem som er best skikket til å styre interesser og midler, det enkelte individ eller «staten» (som et virkemiddel til å fordele goder).

  • De lengst ute til venstre bygger seg jo på en marxistisk tankegang, hvor en ønsker en sterk stat for å bekjempe klasseskiller. Det betyr jo gjerne høye skatter og avgifter for å generere en større felleskasse til fellesoppgaver. Stor felleskasse viser seg også ved stort byråkrati, for å ivareta bruk og fordeling. Mange ser til gamle Sovjet og Kina for eksempler på slike styresett. Ord som effektivitet og konkurranse har negativ klang. Stort fokus på likhet, der individuelle forskjeller/tanker skaper utfordringer. Kommunisme og sosialisme i sin reneste form har åpenbare fordeler, men er tilnærmet umulig i praksis.
  • De lengst ute til høyre tenker jo motsatt, at individet er best i stand til å ivareta sine interesser. Felleskassen og fellesoppgavene blir holdt på et minimum, og dermed trengs heller ikke så mye byråkrati, skatter og avgifter. De ressurssterke vil bli sterkere, og de svakeste vil bli svakere. Mange ser til USA som et eksempel på et slikt samfunn. En nyklassisk visjon fremmet på 1800 tanker om at likevekten mellom knapphet og individuelle valg gir vekst og utvikling. Markedsøkonomien dominerer til fordel for planøkonomien. Et slikt styresett i sin reneste form har åpenbare fordeler, men er tilnærmet umulig i praksis.

Jeg vil påstå at et samfunn kan ikke utvikle seg uten konkurranse og klasseskiller, og en vil alltid ha områder hvor konkurranse og klasseskiller ikke er hensiktsmessig. Dette har også ført til at Norge og mange andre land har en blandingsøkonomi. Det vil si at politikken til partier ute til venstre (SV og Rødt) og FrP på høyresiden vanskelig lar seg forene med de tanker og oppfatninger jeg har.

AP, SV og SP ble opprinnelig bygd på sosialdemokratiske prinsipper. Marx og Engels vegret seg mot begrepet, da de mente det var upassende for en bevegelse som hadde et klasseløst samfunn som mål. De mente at demokrati er en form for diktatur som forutsetter samfunnsklasser. Rødt, SV og andre lengre ut på venstresiden tar jeg som sagt ikke seriøst gjennom at de mangler en helhetslig politikk. Det vil alltid være noen som mener at Norge ikke trenger olje og kraftproduksjon, eller delta på oppdrag i FN og NATO-regi. Et styrende ansvarlig parti må tenke litt bredere både i kraft og forsvarspolitikk, og kan dermed støte fra seg disse velgerne. Økt fokus på enkeltsaker har gitt SV vekst og er med det en bidragsyter til den rødgrønne regjeringen. Heldigvis ser AP ut til å ha kontroll på SV, der en stemme på SV i praksis ser ut til å ha vært en stemme på AP.

Venstre bygde opprinnelig sin politikk på Sosialliberalismen (mer åpen for kapitalisme enn sosialdemokratene). Ideologien ligger i midten av aksen høyre/venstre fordi den legger vekt på størst mulig frihet og samtidig et sterkt sosialt ansvar. Frihet er et nøkkelord for sosilliberalister, men med grenser slik at det ikke blir anarki. Jeg må innrømme at jeg har stemt venstre engang, ved at det er mange tanker her jeg liker.

Jeg synes plasseringen av Arbeiderpartiet og Venstre i det politiske landskapet er interessant. Venstre synes for meg å ha mistet fotfestet, hvor de stadig vakler mer mot sosialdemokratene. Venstreleder Trine Skei Grande fremstår for meg som en typisk SV’er, det vil si uten balanse (og med det troverdighet). Mange med meg påstår at Arbeiderpartiet beveger seg mot høyresiden. På den andre siden ser Høyre ut til å bevege seg mot venstre. På veien sluker de sentrumspartiene, som med det blir særpartier for spesielt interesserte. Litt satt på spissen vil SP fungere som et bondeparti og KrF som et kristenparti. Hva som vil skje med Venstre tror jeg avhenger veldig om de har og klarer å kommunisere egen politikk i kontrast med AP.

Jeg vil påstå at Høyre og Arbeiderpartiet i dag er to sider av samme sak. De er 99% enige om alle disponeringer av felleskassen, og jeg tror de færreste vil føle på kroppen om det blir et maktskifte. Det er også noen forskjeller, men de kommer jeg tilbake til en senere dag. Begge har bygd en bred plattform med ansvarlig politikk, ikke minst med tanke på økonomi og oljefond. Faren med begge partiene er grad av samarbeid med de mer ytterliggående hos SV og FrP.

FrP kaller seg et liberalistisk folkeparti, og legger stor vekt på individet. For meg blir tankesettet for likt det vi ser i USA. Jeg pleier å si at jeg unngår ytterpunkter for å være på den sikre siden. Jeg tror ikke det ville vært heldig for Norge om parti som SV eller FrP får for mye makt.

Så jeg slutter der jeg startet, der jeg er enig i at det nå er på tide med en høyrevind over Norge. Håper det starter nå til høsten og fortsetter ved neste regjeringsvalg. Dersom folk er usikre så vil mitt råd være å stemme på et sentrumsparti, og at en må være sikker i sin sak om en skal stemme på SV eller FrP.