Jeg hatt veldig mange personal, fag og matriseledere. Noen har vært gode, men de fleste har vært håpløse (om god bruk av samfunnets ressurser er et mål). De har nok lyktes i egne øyne, sikret seg fin statspensjon og blir nok minnet som eksemplariske på alle måter.
Etter et tiår med relasjonsledelse er det nå mangfoldsledelse i fokus. Målet er at ansatte skal oppleve å ha et godt og inkluderende arbeidsmiljø og at de skal føle seg verdsatt og inkludert. I min enkle naivitet trodde jeg det også var målet tidligere. I dag var det workshop om saken, mange fine ord og stort sett tøv. Jeg tør jo ikke å si det høyt, men det gjorde Øyvind Eikrem. Misforstå meg rett, jeg støtter på ingen måte Eikrem, men han tør i det minste å uttale seg.
Eikrem fikk sparken, deretter erstatning og re-ansettelse hos direktør for Organisasjon og infrastruktur. Han fikk vel strengt tatt jobbe med det han ville til 2025 (med unntak av studenter).
Ferien er over, og jeg er i gang med mine siste 3 uker på NTNU.
Det jeg vil savne er kolleger, trygghet og fullstendig styring av egen arbeidsdag (dvs. mangel på ledelse). Mine siste fire linjeledere har uttalt høyt at er glade for å ha medarbeidere som leder seg selv. Det fungerer bra så lenge en har forutsetninger for fremdrift. Det kan være noe så enkelt som et budsjett, for å kjøpe tjenester når en ikke kommer lengre på egen hånd. Det kan også være å få prioritert andres tid/kapasitet når en står fast. Mye hos oss skal skje på tvers i matrise, da ofte uten tydelig ledelse. Lett å avgi ressurser til matrisen, men uten at disse følges opp blir det pulverisering av styring og dårlig utnyttelse av ressurser.
De siste årene har vært krevende, da vi har jobbet med fusjon og omorganisering. Det har jeg vært med på før, men en forskjell her var at ledere «forsvant» heller enn å ivareta medarbeidere. Informasjon om hva som skjedde kom via omveier, der ledere tilsynelatende hadde mindre informasjon enn andre. Med fusjon måtte flere ivaretas, og med det flere seksjoner og avdelinger.
Isberget av ignoranse er en studie av Sidnes Yoshida, som fastslår at bare 4 prosent av utfordringer er kjent i toppledelsen. Det tenker nok de fleste er feil, der benektelse er en vanlig emosjonell respons når vi hører ting vi ikke liker eller vil høre.
Prosenten er irrelevant, men poenget er at når ledelsen distanserer seg fra det som skjer blir det langt til daglig utfordringer. Det gir en apatisk holdning og den er relevant flere steder på NTNU.
Nå gjengir jeg bare fra artikler på Linkedin som jeg opplever beskriver dagens arbeidssituasjon rimelig godt. Både jeg og forfatteren skylder mye på dårlig ledelse. Det er nok en forenkling, men fungerer et lag dårlig er det enkelt å peke på treneren.
Den store utfordringen uten ledelse er at vi alle prøver å forsvare oss selv, og det gir ikke optimale forutsetninger for utvikling.
Jeg har aldri tidligere opplevd noe sted hvor så mange har vært så opptatte med å være «sykt travle». Alle har for mye å gjøre, da uavhengig av hva de faktisk gjør. Direkte festlig å se febrilsk fjerning av nettsider som VG og Facebook om en kommer brått på (gjerne hos de mest travle). Jeg er tilhenger av å sitte i åpent landskap, ikke minst for å redusere tid på unødvendig nettsurfing. Da jeg jobbet hos Xerox ble det innført logging av nettbruk, og selv om det ikke var ulovlig var det tema på medarbeidersamtaler. Innføring av logging førte til en betydelig økning i effektivitet (som naturlig nok ble målt). Forstår at det aldri kan innføres på NTNU, men tettere oppfølging ville gitt en mye bedre utnyttelse av den enkeltes tid og kapasitet.
Jeg er fullstendig klar over at NTNU har kommet langt på mange områder, og at ny arbeidsgiver også vil ha store utfordringer. Jeg håper fortsatt på at noen ledernivå fungerer, der jeg gjennom årene har oppdaget at det er vesentlig for min trivsel og bidrag. Fungerer ikke dette får jeg vel vurdere å bli en leder selv.
