Stikkordarkiv: St.olavs

Familie

Hverdagsdrama

Legg igjen en kommentar

Noah og jeg spaserte på trening, fulgte treningsprogram og det var god stemning. Så skulle vi ta sidehev, og det knakk kraftig i skuldra på Noah. Han hylte til, og klarte ikke å ta ned arma. 

  • Det å komme gjennom til legevakta er ikke enkelt. Først skal en jo gjennom en automatisk covid-19 telefonsvarer, som har masse informasjon og spørsmål. Så er det noen tuneller mellom Buvika og Orkanger der dekning forsvinner og med det nye forsøk. Kom gjennom til legevakta rett for vi var fremme, og fikk beskjed om at vi kunne komme rett inn. 
  • Parkerte bilen og gikk ut av bilen. Da kom det en vekter springende, for ikke lov å forlate bilen pga. covid. Prøvde å fortelle han at det var nei på alle spørsmål, men det var ikke godt nok. Så da svaret jeg for andre gang på de faste 8-9 spørsmålene om utenlandsreiser, sykdom og nærkontakter.
  •  Så ventet vi en stund, så kom det jammen enda en vekter med samme sjekkliste. Prøvde si at vi hadde svart to ganger før, men det holdt ikke. Samme listen igjen. 
  • Så kom legesekretæren ut for å høre hva som var galt (sannelig på tide, hadde passert en halvtimes ventetid og Noah med åpenbare smerter). Nok en covid-19 sjekk-liste, men nå var tålmodigheten min ute. Spurte om vi kunne få en paracet mot smerter og om de kunne skrive ned at vi hadde blitt covid-sjekket før vi ble sendt til sykehuset. 
  • Så gikk det enda en stund, før legen kom ut i bilen, og når han også begynte å spørre om covid holdt jeg på å klikke. Han så på skuldra og skulle skrive henvining til røntgen. 
  • Så gikk tiden, men sannelig kom ikke legesekretæren ut med et ark som viste at vi hadde svart nei på ale covidspørsmål. Fikk med oss henvisning  og kjørte bort på sykehuset.
  • Vi ble bedt om å parkere bak, for å gå gjennom ambulanseinngangen. De visste at vi kom. Der møtte vi en ambulansesjåfør, men han turte ikke slippe oss inn pga. covid. Fikk levert skjemaet, og endelig kom vi inn, over en time etter ankomst Orkanger.
  • Røntgen gikk fint, og heldigvis verken brudd eller skulder ut av ledd. Smerter gikk delvis over med behandling, og nå står han bare igjen med en veldig stiv nakke og smerter der. Håper det er bare er en kink, men skulder og nakke er vanskelige områder å undersøke. Går det ikke over i løpet av 2-3 dager må vi tilbake. Da regner jeg med vi skal gjennom de samme 6-7 stegene. Håper endelig ikke alvorlig syk må gjennom den samme galskapen.  
Familie

PH-måling

Legg igjen en kommentar

I dag tidlig spiste vesla frokost, og etter det måtte hun klare seg uten mat til PH-måling klokka 12 (i utgangspunktet 4 timer (veldig lenge for en baby!)). Vi møtte opp på sykehuset, men betjeningen hadde tatt lunch heller enn å møte oss til avtalt time (kunne ha skrevet mye om erfaringer med det norske helsevesen). Så først et par sultpregede timer senere var slangen på plass, opp gjennom nesa, ned spiserøret og ned i magsekken. Målet er å finne ut om hun har Gastroøsofageal reflukssykdom, en tilstand med unormal tilbakestrømning av ventrikkelinnhold til spiserøret. Så nå må vi trykke på et fint apparat og skrive detaljene hver gang hun sover, våkner eller spiser. Apparatet må hun ha med seg overalt i 24 timer. Vi tror egentlig ikke PH-målingen vil gi resultat, men legen mener vi bør sjekke alt som sjekkes kan for å finne årsaker til søvnmangel og konstant uro.

Familie

Ariana Sofie på sykehus

2 kommentarer

Etter henting i barnehage dro vil til Haukvatnet for å grille. Ariana virket litt slapp, hvor når hun ikke engang ville ha sjokoladekjeks forsto vi at noe var galt og dro hjemover. Etter å ha kjørt noen hundre meter hører jeg Veronica sier «Ariana – ariana – ARIANA – Tomas stopp bilen». Der satt Ariana tom i blikket, blå både på kinn, lepper og tunge. Vi fikk henne ut av bilen, la henne i stabilt sideleie og ringte 113. Først kom det tilfeldigvis en lege syklende forbi, og ikke lenge etter kom både legebil og ambulanse. Blåfargen forsvant gradvis, men med sirener og blålys ble vi kjørt til sykehuset og rett inn til full undersøkelse. Heldigvis kviknet hun gradvis til og blodprøvene sa at det kunne kanskje være en allergisk reaksjon (uten at de kunne spesifisere hva hun var allergisk mot). Skremmende!

Tiden som fosterforeldre har vært travel med løping hit og dit på dagtid og alt for lite søvn på nattestid. Vi var vel forberedt på at ungen kunne kreve en del, men apparatet rundt er nok mer utfordrende enn vi hadde sett for oss på forhånd. Barnevernet består jo av en rekke ulike kontorer, hvor det er ganske vanskelig å vite hvem som faktisk har ansvaret for hva. Bufetat kom først inn, med ansvar for å bli kjent med oss og rekruttere fosterhjem. Barne og familievernkontoret skal ta over saksbehandling og oppfølging av det praktiske. Så har vi omsorgsenheten som skal ha jevnlig kontakt i forhold til omsorgssituasjonen, for ikke å glemme helsestasjon, sykehus og leger som har ansvaret for at vi og barnet har det bra. Totalt var det 13 barnevernsdamer + sykehuspersonell som involverte seg de første 4 ukene som fosterforeldre. Biologisk mor har en del samvær, hvor det stadig er nye saksbehandlere i forhold til overvåking av samværet. En del av saksbehandlerne kommer hjem til oss, men det blir også en del løping mellom offentlige kontorer. Så at vi aldri får ro med den lille er litt frustrerende, men vi håper at det går seg til fremover.