Mandager er fine dager, da er det alltid noe som skjer og en har litt ekstra energi etter helga. Tirsdager derimot liker jeg ikke, da en lett får straff av for lite søvn i begynnelsen av uka og det er enda lenge igjen til ny helg. Tirsdager er den dagen i uka med mest utfordringer på jobb, mest stress hjemme og generelt dårligst utnyttet. Så da er det vel ikke annet å gjøre enn å snu tirsdagstrenden i morgen.
Siste løp unnagjort, og stolte unger fikk velfortjent medalje.
I dag var det andre løp i terrengmesteren. Ungene stilte seg opp, ganske langt bak i rekken av masse barn. Plutselig fant noen voksne ut at alle 6 åringene skulle løpe først, og de satte i gang. Noah som sto helt bakerst måtte først prøve å komme seg forbi alle 2-3-4 og 5 åringene som sto foran seg, og forsiktig som han er kom han ut fra startområdet 30-40 meter bak alle de andre. Så da kom han løpende gråtende, fortvilet og løpet var helt ødelagt. Heldigvis klarte han å ta igjen noen av de andre som ble veldig slitne, men det stikker i pappahjertet hver gang han får lide for sin beskjedenhet. Må jo prøve å rose og oppmuntre, så håper at stumpene lot seg redde. Ariana gikk det veldig bra med i dag, hvor hun klarte å unngå fall og sprang nesten hele veien til mål 🙂
Etter løpet var det saft til alle og mulig å kjøpe pølse. Ungene fikk seg hver sin 20 kroning og stilte seg fint opp i kø. Ariana rekker jo frem 20 kroningen og får hjelp, mens Noah blir stående og stående mens forelder etter foreldre sniker over og på siden av han. Da klarte jeg ikke å dy meg og sa høyt; «Noah, du må rekke opp hånda sånn at alle som sniker ser ser at du står først i køen» – og da skal jeg love at han fikk hjelp 🙂
