I år ble det ikke barnas skidag. Det har jo vært en tradisjon, men hvert år har vi spurt oss selv om det var verdt det. Først må en være ute tidlig for å få parkering og vi må regne med en liten tusenlapp i parkering, start-kontingent og mat. For det får vi lov å stå i kø, gå i kø og ikke minst ta en skitur i kø. Litt underholdning får en på kjøpet, og jentene setter pris på det sosiale. Veronica er på jobb i dag, og med unger som trenger bistand blir det krevende med noe annet enn 200 meters løypa. Vi hadde fått underholdning, og kanskje deltatt på tegnekonkurransen (en ting Noah alltid ønsker). Så hadde vi fått oss nok en sekk og medalje, men slike har vi da fra før.

Det ble heller en Buvika-dag, hvor Ariana forsvant ut tidlig og knapt tid til å svelge maten hver gang hun stikker innom. Noah er småslapp og har vondt i halsen – og vil ta livet med ro innendørs. Han høres ut som en kolspasient, og det er ganske morsomt når han blir ivrig og skal fortelle masse uten stemme. Kaiza har lyst å leke med storjentene, men de løper så fort at hun sliter med å holde følge. Så da er det godt å sette seg ned å se film sammen med storebror. Hva ettermiddagen vil bringe gjenstår å se, for nå kommer snart Veronica hjem fra jobb.