I fjor var jeg med på et forskningsprosjekt og nå har jeg fått resultatene. Ble positivt overrasket over det meste, selv om fettprosentene er sjokkerende høye. Med 35,5% kroppsfett er jeg i kategorien «obese», oversatt som svær eller for feit.

Andre ting jeg lærte var at jeg har veldig lav hvilepuls, gjennomsnittlig kondisjon og et blodsukkernivå som er veldig stabilt. Det er mye som tyder på at min sultfølelse er psykisk i større grad enn fysisk.

Det at jeg konstant tenker på mat har jo blitt en utfordring, spesielt når aktivitet og forbrenning er dalende. Dietter som 5:2 var interessant å prøve, men jeg holdt kun de to ukene jeg hadde bestemt meg for å klare. Gikk ned et par kilo, men tok de tilbake i de neste.

Det at en konstant føler behov for å pakke inn mat og kalorier har forskere funnet ut kan være genetisk. Det kan komme av forfedre som har måtte spise når de hadde mat, for å gjøre kroppen klar for lange perioder med sult. Dersom noen av oss er genetisk belastet for å bli overvektige bør fedme-debatten endre retning.

Jeg kan bestemme meg for å gå ned noen kilo ved å innføre noen tiltak. Den store utfordringen er at tiltakene alltid har en skyggeside. Skilsmissesjansen øker for hver kalori som kuttes, der stemningen i huset er merkbar dårligere under dietter. Jeg tenker tregere, nyter måltidet i mindre grad og blir merkbart mer nedstemt. Psykiske problemer eksploderer i samfunnet vårt, hvor jeg er overbevist om at mat er en del-årsak. Vi har overflod av tilgang til mat, men må samtidig regulere forholdet til mat. Spiser vi får vi dårlig samvittighet, og spiser vi ikke får vi enda større problemer.

De som trener aktivt mener det er nøkkelen, samtidig har også den livsførselen sine skyggesider. Har en høyt fokus på trening blir det naturlig nok en viktig del av personlighet og særpreg – og ofte på bekostning av den en har vært med andre fokusområder. Husker jeg kjente ei i Dublin som titt og ofte sa at «meningen med livet mitt er å spise god mat med gode venner». En av de mer interessante menneskene jeg har kjent, selv om jeg på den tiden nok var mer opptatt av å omgå de med andre fokus. Alle i dag som vil spise mer eller mindre normalt må trene, samtidig som mange aktive kutter enhver form for livsnytelse som kan gå på bekostning av form og neste treningsøkt.

Alt handler nok om balanse, og da gjelder det å finne den livsførsel som best sørger for denne. For min del er nok søvn det mest ubalanserte, og også en ting som har direkte innvirkning både på matinntak og aktivitetsnivå. Så det neste forsettet skal gå i den retning, med oppstart på søndag. Spørsmålet er vel om det finnes gode alternativer til sovepiller, et tiltak jeg sjeldent har turt å teste ut.