Rett før påske døde en nær kollega. Han rakk bare å bli 43 år, og dødsfallet kom et sjokk. Han var nok den av oss med sunnest livsstil, men en blodpropp i hjertet gav livet en rask slutt. I dag var det begravelse i Strinda kirke, før Bjørn ble stedt til den siste hvile ved Leira Kapell.

En slik hendelse får en til å tenke på livet, døden og de nærmeste. Leves livet egentlig sånn som det bør leves? Det sies at et liv uten sorg er et liv uten glede, og at en trenger nedturene for å sette pris på oppturene. Den evinnelige balansen mellom ubehag og velbehag eller mellom slit og hvile.

I dag hadde vi megler på besøk, der Veronica igjen har lyst på nytt hus. Hun har sett tomter på Ilhaugen, et nøkkelferdig hus til 5,4 millioner kroner. Jeg er negativ, men har lovt å vurdere det om taksten er i henhold til egenkapitalkrav. Vi er nok begge avhengig av stadige endringer, samtidig som barna kanskje har større behov for rotfeste. En kan tenke fornuftig, eller en kan bare daffe med og se hva livet bringer av veivalg og muligheter.