For noen dager siden tok jeg LIFO-testen. Det er en test hvor en skal oppdage sine styrker og personlige stil.

I medgangssituasjoner sier LIFO at jeg er CT og CH, og har lite AD.
I motgangssitasjoner SG, CT og CH, og fortsatt litt lite AD.

SG handler om å gi støtte. Kvalitetsfokus.
CT om å lede og ta styringen. Handlingsfokus.
CH handler om å bevare og ta vare på. Fornuftsfokus.
AD handler om å tilpasse/forhandle. Fokus på harmoni.

Den byråkratiske utfordring er at alle beslutninger skal tas gjennom involvering. Når alle skal involveres og en relasjonell ledelsesstil skal dyrke harmonien (AD) brukes det enormt med ressurser uten at en nødvendigvis har fremdrift. Om jeg har informasjon som viser at du gjør ting på helt feil måte, hva hjelper det egentlig uten insentiver til å gjøre noe med det? Handling (CT) kan gå på bekostning av harmonien (AD), spesielt om en skal ta hensyn til alle ulike hensyn.

I Norge slår vi nå sammen kommuner og fylker, og på NTNU omorganiserer vi. Noe av formålet er å skape større og mer administrativt effektive enheter. Da må en standardisere funksjoner og tilbud samtidig som en er redd for å miste nærhet til folk og aktivitet. På NTNU vil en del flytte støttetjenester nærmere den faglige aktiviteten (instituttene), mens andre heller vil samle støtte-tjenester i større fellesenheter alle institutt kan benytte. Jeg tror egentlig ikke det spiller særlig rolle, uten at en samtidig gjør noe med ledelse, beslutningsevner og myndighetsstrukturer. Harmoni kan være bra i seg selv, men jeg sliter med å se hvordan det kan dyrke fremdrift og effektivitet.

Det er ikke lett å ha  CT-dominans i en AD-dominert organisasjon.