Vaner er farlige. De leder livet inn på et fast spor, og motvirker utvikling, nye tanker og oppfatninger. Det understøttes av hjerneforskning, der det er gjennom nye nervebaner en tilegner seg ny læring og forståelse. Nye nervebaner får en først og fremst ved å gjøre nye ting og utfordre etablerte vaner. Det å forbli i et fast spor har også fordeler, der det fører til desto større motorvei som gir raskere bevegelse av signalstoff i nettopp disse. Det vil si en blir fort mer trangsynt av vaner, uten at det trenger å være negativt.

Her i huset er det stort sett bare vaner. Mandag er det kreativt verksted for Noah og Ariana,  samtidig som jeg får tid til å spasere en tur på Leinstrand. Sover alltid dårlig natt til Tirsdag, så da overspiser jeg med tilhørende kompensering på tredemølla etter svømming til Ariana. Onsdag er en kritisk dag, for da går det et par ettermiddagstimer til koding med Noah og vi kommer hjem sent. Motivasjon å et lavnivå, men jo sørge for dagens mengde skritt på Fitbit. Så da er det endelig Torsdag, dagen med de store muligheter. De siste Torsdagene har forsvunnet til jobb-aktiviteter, IKEA eller påtvunget forfallent arbeid. Fredager pleier å bestå av taco og sløving i sofaen, mens vi lader opp til en helg med muligheter.

Så jeg blir nok i samme jobb som i fjor, stemmer nok likedan på neste valg som sist og tenker eller tror nok likedan om alt som før. Har dårlig samvittighet for bloggen, og jammen blir ikke dette innlegget også nesten en blåkopi av tidligere.

Noen mobilbilder: