Jeg vil påstå at NTNU har manglet viktig ledelse de siste årene, der det har vært mye fokus på fusjon, prosess og løse ord. En kan spørre seg når ledelse trengs mest, når ting går bra eller når det er mer krevende tider. Interessant å se hvordan ulike mennesker tilpasser seg oppstått usikkerhet forskjellig. En del distanserer seg og tenker at alt løser seg til slutt, mens andre går inn i et aktivt søk etter muligheter. 

I høst begynte det å spisse seg til for min del og jeg leverte fire jobbsøknader ut i det store arbeidsmarkedet. Jeg kom til intervju på tre, og fikk et konkret jobbtilbud jeg valgte å takke nei til. Trakk meg fra en prosess og utelukket nok meg selv fra den tredje. Av og til er det interessant å få en markedsvurdering av seg selv, men gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden.

Min største utfordring er at jeg vet godt hva jeg har i dag. Selvfølgelig har jeg lyst å få mer ut av egen stilling, og selv om mye er opp til meg selv er det også forhåpninger til muligheter gjennom omorganisering. Fungerer det ikke her så er NTNU en så stor arbeidsgiver med andre muligheter. Hadde min stilling blitt lyst ut hadde jeg nok søkt på den, en viktig betraktning for egen del.

Skal jeg skifte jobb er det fire hovedspor videre.

a) IT/Økonomi-sporet.
Det er behov for økonomer som har IT-forståelse i ulike ERP-prosjekt. Minst tre ulike veier, fra IT-teknisk til den faglige og ikke minst prosjektledelse. Det er mange slike prosjekt og må da være villig til endringer og konstante utfordringer. Skal jeg følge dette sporet må det være i en beslutningskultur.

b) Fortsette i det trygge «Controller-sporet».
Det er mange jobber innen ulike former for controlling ute i det ordinære arbeidsliv, men kan da ikke jobbe med dette hele livet. Ser på søknadslister at de fleste i controllere er mellom 30-40 år og overvekt kvinner. Hva en legger i Controller varierer i stor grad, fra å være lederstøtte til å være ren regnskapsfører. Jeg liker å jobbe med analyse og videreutvikling på et operasjonelt nivå.

c) Gå for fagledelse.
Søkte tre stillinger som Økonomisjef i mellomstore bedrifter. Ikke full oversikt over disse søknadslistene, men la merke til mange økonomer som jobber på NTNU. Jeg regner med det skyldes at mange av oss savner økonomifaget, samtidig som vi tydeligvis har selvtillit i den retning. En interessant betraktning er at de fleste her er menn mellom 40-55 år og flere har i dag stilling som meg. Det er et enormt skille på hva en økonomisjef faktisk er og gjør, fra det helt operasjonelle til rene tåkefyrster. Utfordringen er at det sjeldent kommer frem i stillingsannonser om jobben krever faglig tyngde eller ikke.  Fagledelse krever fort en time ekstra per arbeidsdag, og den kostnaden bør honoreres i form av lønn.

d) Offentlig forvaltning
I Trondheim er det stort sett bare offentlig forvaltning. Det søkes stadig etter rådgivere til ulike former for byråkrati. Vi har kommune, St.Olavs og NTNU som til sammen sysselsetter de fleste yrkesaktive i regionen. Da vil en fort oppleve akkurat de samme utfordringene som her på NTNU, og da er jo noe av poenget med endring borte.

I større offentlige organisasjoner merker jeg at ord og relasjonsledelse er viktigere enn tall og beslutningsledelse. Tallene skyver en nedover og ordene filtreres oppover. Så høyt oppe i en stor organisasjon er det minimalt fagfokus. Hva en sier betyr uendelig mye mer enn hva en faktisk gjør. I små bedrifter er det motsatt, der hver og en må levere for å minimum forsvare sin egen inntekt. Det krever hard ledelse, beslutninger og stadige prioriteringer innenfor et begrenset spillerom. Harde prioriteringer gir alltid en usikkerhet, spesielt i en oppstartsfase. Så jeg trenger nok en mellomstor bedrift, som har trygghet samtidig som det er rom for beslutninger.

Update: I dag var det lokale lønnsoppgjøret i havn. For min del er det et tydelig signal jeg får annethvert år om jeg er prioritert eller ikke. 

En kan si hva en vil om fagforeningenes makt på NTNU, men for meg er det viktig at min leder faktisk når frem mot dem i sin kamp for meg. Fagforeninger er altså min største motpart i lønnsoppgjør, og jeg er avhengig av at arbeidsgiver kjemper min sak.

Jeg har vært spent på dette oppgjøret, da jeg har ny sjef siden sist. Så i dag fikk jeg beskjed om at jeg har gått fra rådgiver til seniorrådgiver og opp lønnstrinn i samme slengen. Slike signal er for meg viktige i forhold til tanker om å bytte jobb. Hadde jeg attpåtil fått forståelse om fremtidige oppgaver og forventninger hadde motivasjon fort kommet seg noen hakk.

Da var dagens drodling avsluttet, og jeg tenker det har en terapeutisk effekt selv om det nok er totalt uinteressant for eventuelle lesere.