(kopiert fra gammel nettside)

Onsdag den 28. november 2006 var egentlig en helt vanlig dag. Jeg satt i en lenestol hos Nina (mamman til Veronica) og ante fred og ingen fare. Så kom det et «iiik» fra badet, og Veronica kom inn med et kjempesmil om munnen og viste frem graviditetstesten. HUN VAR GRAVID! Jeg ble først litt paranoisert, småskjelven og tusen tanker begynte å romstere oppe i hodet mitt. En skrekkfrydet følelse bredte seg i kroppen, og jeg var vel vel så redd som glad. Vi hadde jo snakket om barn, og begge hadde lyst på barn – men følte meg på ingen måte klar for barn av den grunn.

Så begynte alvoret! De som tror at det er lett å leve med ei som er gravid tar feil. Hun blir en enda større hormonbombe enn vanlig, som krever mye mer av deg – og klager enda mer på alt du gjør. Hun sutrer og klager på absolutt alle ting, og du må bare ikke tro at du skulle ha noe å sagt. Du får beskjed om å sette deg inn i ting – men for all del ikke sett deg inn i ting fra andre kilder enn de hun gir. Står det at høyt sukkerinntak øker faren for svangerskapsforgiftning så er ikke det noe hun vil vite noe om. Du blir foret med kilder som sier hvor hardt det er å være gravid. At det kan sammenlignes med et maratonløp og at mannen må stille opp på alle måter for å støtte og hjelpe henne. Hennes mor blir hennes store guru, og pass for all del på at du ikke motsier noe av de oppfatninger hun har fått fra sin mor. Det skjer store forandringer i kroppen hennes, og hun forteller deg hundre ganger om dagen hvor stygg/fæl/feit hun har blitt (akkurat som at du ikke kan se det selv (hirr!)). Begrepet «sengekos» blir helt forskjellig, der hun setter seg selv og egne behov milevis foran dine. Du blir rett og slett satt helt sist i hennes prioriteringer – og må leve med en hormonbombe som krever stadig mer samtidig som hun gir stadig mindre tilbake. Ok, det er mulig at gravide er forskjellige – men det er ikke uten grunn at svært mange forhold tar slutt i graviditetsfasen. Jeg tror mange gravide må lære seg at det også skjer mye med den kommende pappan i graviditeten. Pappan må ofte takle alt dette på egenhånd (menn åpner seg i mindre grad) samtidig som han må takle sin gravide kvinne. At det blir for mye for enkelte menn har jeg full forståelse for – med de  konsekvensene det kan få. Hører stadig om gravide kvinner som klager over at mannen deres er ute med kompiser eller fester på byen til stadighet, kanskje det er hans måte å få pustet på?

Ja, selvsagt er det også mange fine sider ved å være gravide sammen. Det å kjenne det første sparket gir et adrenalinkick på linje med å hoppe i fallskjerm. Det å se at magen vokser og stadig komme nærmere foreldrerollen gjør også noe positivt med deg. En får fokus på litt andre ting enn bare seg selv, noe slike som meg helt sikkert har godt av. Etterhvert tror jeg hun også en begynner å se på hverandre med helt nye øyne. En blir på en måte bygget sammen på helt nye plan! Det å sammen se frem mot den utlimate opplevelsen (ref. fødselen) er også rimelig spesielt.

Selvfølgelig forstår jeg at graviditeten har vært hard for Veronica, og ja, jeg har prøvd å støtte opp så godt jeg kan. Hun ble tidlig sykemeldt for kvalme og hang i lange perioder over doskåla. Hadde ikke kvalmen før begynt å gi seg så kom bekkenløsning og store smerter. Vi bor atpåtil i fjerde etasje, i en blokk uten heis – noe som også har tatt på. Hun betaler en høy pris for å bære frem barnet vårt – og jeg er faktisk litt med på at uansett hva jeg gjør så vil ikke det måle seg med den innsatsen hun legger ned. At hun dermed krever mye av meg bør jeg vel kanskje godta gjennom at jeg også tar del i belønningen (Noah).

Graviditeten har vært en slitsom tid for begge – men nå som vi er igjennom den er det en fase jeg ikke ville ha gått glipp av heller. Så til kommende fedre kan jeg vel ikke si annet enn at det er verdt det til slutt om en klarer å holde ut…..!