(Kopiert fra gammel nettside)

Termindatoen 29.07 kom og gikk, og Noah ville ikke ut. Vi var på flere kontroller på føden, og ettersom blodtrykk økte og det var proteiner inne i bildet så ble det konstatert mild svangerskapsforgiftning. Dermed ble det lagt en plan som i verste fall ville resultere i keisersnitt.

Torsdag 02.08 fikk vero modingsakupunktur, og planen var at en skulle gjenta det på lørdag før en ville begynne med medikamenter for å sette i gang ting på søndag. Dersom ingenting skjedde ble det forespeilet oss keisersnitt på torsdag.

På Fredagskvelden var jeg på fisketur og vero hadde besøk av Mari – dermed ble klokka både ett og to før det ble sengetid. Klokka 5 på morgenen (Lørdag 04.08) lå jeg i min beste søvn og hørte langt borte en stemme som sa; «Nå har vannet gått». Hjernen stoppet opp, vurderte ordene i både 1 og 2 sekunder før panikken bredte om seg. Opp i en fart og kastet på meg klærne, og etter ca. 26 sekunder var jeg klar til å dra. Jeg kastet meg over mobilen og ringte til føden og sa; «Nå har vannet til Veronica gått, hva gjør jeg». Heldigvis var både jordmor på føden og Veronica rimelig rolige så først rundt halv seks var vi på vei mot sykehuset.

På sykehuset sjekket de at alt var bra, de tok en ultralyd, satte på en sånn CTG og sjekket for proteiner. Alle var så rolige og etter et par timer ble vi sendt hjem igjen med beskjed å komme tilbake i 11-tiden for å ta den planlagte modningsakupunkturen. Det kom noen rier på sykehuset og på vei hjemover, men de var uregelmessige og det var rimelig langt mellom dem. MEN, rundt halv åtte begynte det å skje ting. Først 10 minutter mellom riene, så ned til 9 – videre til 8 før de kl. 10 var helt nede i 6 minutter mellom dem. Så da vi kom til sykehuset var vi klare for action, men det var ikke akkurat Noah. Jordmor Astrid kom inn, og mens vero var på toalettet utnyttet hun sjansen til fortelle meg at hun var sjefen og at hun hatet menn for alt på jord. Det gjorde hun på en måte som gjorde meg rasende, og det var like før jeg kom med noen stygge gloser om at hun som maktsyk traktorlesbe kanskje burde holde seg unna dårlige bøker om hersketeknikker. Heldigvis klarte jeg å beherske meg! Jordmora var både snill og grei mens vero var der. Ble kanskje litt overrasket da hun brukte tid på å fortelle at på grunn av sykehusjuss måtte hun gjøre alt nøyaktig etter boka – akkurat som vi hadde forventet noe annet.

På sykehuset ønsket ikke vero noe mer akupunktur, for nå begynte riene på alvor å ta tak. Dermed ble vi lagt inn og fikk oss en fødestue. Hadde vi ikke før lagt oss til rette så kom riene sjeldnere og sjeldnere, isteden for 6 minutter mellom riene som da vi kom var avstanden nå oppe i både 10-12 og 15 minutter igjen. Så ble formiddagsskiftet ferdig og ny jordmor kom på vakt. Det var en råskinn av en svenske, og når hun fant ut at det var bare 3 cm. åpning rev hun like godt opp et par centimeter til (noe som så fryktelig vondt ut).

Etter 7 timer på sykehuset, med rimelig heftige rier var det omsider blitt 5 cm. åpning. Nå var riene med kortere mellomrom igjen, og de varte betydelig lengre. Vero tok en tur i dusjen og forsøkte seg på et bad – og riene ble bare hardere og hardere. Hver gang det kom en rie måtte jeg holde kjeft og slippe alt jeg holdt på med. Tastet jeg en knapp på mobilen når hun hadde rie skal jeg love å si at jeg fikk høre det. Hun skulle ha absolutt stillhet – og ingen bevegelser fra meg. Så om jeg prøvde å gjøre andre ting for å slippe å få vondt når hun hadde vondt måtte jeg bare glemme det. Det var her jeg tenkte på om hva som var verst, at en selv har det vondt eller at de man er glad i har det vondt. Gjennom det så konkluderte jeg med at fødsel er like hardt for fedre som for mødre – men kanskje på en litt annen måte. Ok, jeg klarer kanskje ikke å fatte hvor vondt det egentlig gjorde – og kanskje også å distansere meg fra enkelte rier – så greit, veros smerter og innsats overgikk sikkert mine.

Jeg ble mer og mer stresset, for desto vondere det gjorde for vero desto hardere var det å få tak i jordmor. Det var mange fødende på samme tid, og jordmødre sprang innom før de sprang ut igjen. Følte meg ærlig talt som en sykepleier, som måtte hjelpe til så godt jeg kunne i mangel av fagpersonell. Hadde jeg her visst at det bare skulle bli verre utover natta hadde jeg nok ringt både Ottervik og Stoltenberg og forlangt mer effektiv bruk av mine skattekroner.

Timene gikk og lite skjedde – klokka ble både 18-19-20-21 og 22. Smertene ble større og større, men åpning og hodet til ungen var relativt uforandret. Rundt klokka 22 var det så ille at vi måtte ha noe bedøvende. Vero nektet spinalbedøvning, men takket ja til lystgass. Var ikke før masken på plass så roet vero seg ned, og hun fikk til og med frem et smil. Etter noen få minutter så begynte vero å oppføre seg tydelig ruset – ganske festlig! Hun nektet meg jo å ta bilder under fødselen, men når hun smilte dristet jeg meg til å spørre igjen – og i fin lystgassrus nikket hun bare fornøyd. Synd det ikke varte så lenge…..

Så var det vaktskifte igjen, og det ble vanskeligere og vanskeligere å få tak i jordmor. Lystgassen hadde ikke samme virkning lengre, og vero skrek etter jordmor når de verste riene herjet. Jeg trakk i den røde snora, men det kunne ta både 4 og 8 minutter før en jordmor kom. Jeg ble sintere og sintere – og mer og mer stressa. Ting begynte å skje, mens jordmødrene var opptatt andre steder. Vi fikk etterpå høre at det var 3 jordmødre på jobb og 4 fødsler omtrent samtidig. Veros fødsel var den eneste uten komplikasjoner, dermed fikk vel hun også minst oppmerksomhet. Det kom innom en vikar og satte noen nåler i ryggen, men så sprang hun ut igjen. Så klarte ikke vero og ligge mer på siden og ville legge seg over på ryggen – og der sto det jo nåler. Så kom det en ny vikar innom og teipet opp nålene, og tok vekk noen – men hun glemte en nål i hodet (når den ble fjernet vet jeg ikke – kanskje den fortsatt er der). Klokka ble både 23 og 24. Rundt halv ett fant de ut at det var full åpning, med hodet var fortsatt litt feil plassert. Dermed ble det rigget opp drypp og det skulle sette fart på ting. Så for jordmora ut igjen og sa at hun skulle komme tilbake om et kvarter. Kvarteret gikk og vero hylte etter jordmor igjen – for nå gjorde det virkelig vondt. Trakk i snora igjen, men ingen jordmor dukket opp – og nå var vi begge rimelig oppgitte og slitne. Heldigvis begynte det å bli bevegelse, og hodet begynte sakte men sikkert og plassere seg der det skulle. Pressriene tok helt motet fra Veronica, men nå som klokka var nærmere 2 hadde vi heldigvis en jordmor på rommet.. Jordmora fikk vero til yte noen siste press og plutselig kom ungen nedover. Noen siste knallharde press og Noah kom ute som verdens mest nydelige skapning. Så klokka 02.33 på natta var fødselen et faktum.

Jeg ble med barnepleieren for å vaske Noah litt, for å veie han og litt sånne ting. Det var da det kom rar surkling fra halsen hans og han hadde problemer med å trekke luft. Jordmor og barnepleier konsentrerte seg om Noah. De fikk pumpet ut fostervann fra halsen hans, og det så ut som de kløp han for å få han til å skrike. Jeg var livredd og følte meg litt i veien, så jeg gikk over til Vero. Det skrekkelige var at vero begynte å riste noe voldsomt, så ut som noen spasmer og jeg trodde hun skulle gå over i sjokk eller noe. Skal si at en følte seg rimelig hjelpesløs der inne ja. Heldigvis kom jordmor og tok seg av vero igjen – så etter noen minutter hadde både mamma og Noah det bra – og ventetiden var endelig over.