Det jeg savner mest som småbarnsfar er søvnkvalitet. Det vil si å kunne sove flere timer i strekk og lengre enn klokka seks en søndagsmorgen. Husets minste er en søvntyv, der hun fortsatt trenger melk et par-tre ganger om natta. Ariana fremtvinger ofte H-posisjonen der hun får lov å komme opp i vår seng på nattestid (sløve foreldre). Det hjelper lite å ha en samboer som til tider snorker som en gammel Massey Ferguson. Ariana er en utpreget morgenfugl, og Noah er heller ikke vanskelig å dra opp tidlig. Sliter en da i utgangspunktet med sove på natta og får alt det andre på toppen fortoner livet seg søvnløst. En snubler seg gjennom dagen som en zombie, og enkle gjøremål fortoner seg ofte som et mareritt. Trening, interesser og egen selvrealisering blir salderingsposten, der kropp og helse visner. I arbeidslivet er en også en skygge av seg selv, med levering langt under det en kan, vil og forventer av seg selv. Det å bruke tid og energi på samliv er et ork, samtidig som en har behov for nærhet og intimitet. Det er ingen tvil om at småbarnsfasen er en svært utfordrende tid! Det som gjør det hele spesielt er at småbarnsfasen nok også er den tiden i livet jeg har satt mest pris på. Neste daglig er det hendelser eller kommentarer jeg ville ha ofret alt for å oppleve. Barna gir livskvalitet på et nivå jeg aldri kunne forestille meg, der kunsten blir å faktisk klare å sette pris på det.