En jeg respekterer sa engang at det beste for landet Norge ville være et stadig bytte mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Argumentasjonen gikk i retning av at det kunne gi balanse og forutsigbarhet. En av de store forskjellene på høyre og venstresiden er hvem som er best skikket til å styre interesser og midler, det enkelte individ eller «staten» (som et virkemiddel til å fordele goder).
- De lengst ute til venstre bygger seg jo på en marxistisk tankegang, hvor en ønsker en sterk stat for å bekjempe klasseskiller. Det betyr jo gjerne høye skatter og avgifter for å generere en større felleskasse til fellesoppgaver. Stor felleskasse viser seg også ved stort byråkrati, for å ivareta bruk og fordeling. Mange ser til gamle Sovjet og Kina for eksempler på slike styresett. Ord som effektivitet og konkurranse har negativ klang. Stort fokus på likhet, der individuelle forskjeller/tanker skaper utfordringer. Kommunisme og sosialisme i sin reneste form har åpenbare fordeler, men er tilnærmet umulig i praksis.
- De lengst ute til høyre tenker jo motsatt, at individet er best i stand til å ivareta sine interesser. Felleskassen og fellesoppgavene blir holdt på et minimum, og dermed trengs heller ikke så mye byråkrati, skatter og avgifter. De ressurssterke vil bli sterkere, og de svakeste vil bli svakere. Mange ser til USA som et eksempel på et slikt samfunn. En nyklassisk visjon fremmet på 1800 tanker om at likevekten mellom knapphet og individuelle valg gir vekst og utvikling. Markedsøkonomien dominerer til fordel for planøkonomien. Et slikt styresett i sin reneste form har åpenbare fordeler, men er tilnærmet umulig i praksis.
Jeg vil påstå at et samfunn kan ikke utvikle seg uten konkurranse og klasseskiller, og en vil alltid ha områder hvor konkurranse og klasseskiller ikke er hensiktsmessig. Dette har også ført til at Norge og mange andre land har en blandingsøkonomi. Det vil si at politikken til partier ute til venstre (SV og Rødt) og FrP på høyresiden vanskelig lar seg forene med de tanker og oppfatninger jeg har.
AP, SV og SP ble opprinnelig bygd på sosialdemokratiske prinsipper. Marx og Engels vegret seg mot begrepet, da de mente det var upassende for en bevegelse som hadde et klasseløst samfunn som mål. De mente at demokrati er en form for diktatur som forutsetter samfunnsklasser. Rødt, SV og andre lengre ut på venstresiden tar jeg som sagt ikke seriøst gjennom at de mangler en helhetslig politikk. Det vil alltid være noen som mener at Norge ikke trenger olje og kraftproduksjon, eller delta på oppdrag i FN og NATO-regi. Et styrende ansvarlig parti må tenke litt bredere både i kraft og forsvarspolitikk, og kan dermed støte fra seg disse velgerne. Økt fokus på enkeltsaker har gitt SV vekst og er med det en bidragsyter til den rødgrønne regjeringen. Heldigvis ser AP ut til å ha kontroll på SV, der en stemme på SV i praksis ser ut til å ha vært en stemme på AP.
Venstre bygde opprinnelig sin politikk på Sosialliberalismen (mer åpen for kapitalisme enn sosialdemokratene). Ideologien ligger i midten av aksen høyre/venstre fordi den legger vekt på størst mulig frihet og samtidig et sterkt sosialt ansvar. Frihet er et nøkkelord for sosilliberalister, men med grenser slik at det ikke blir anarki. Jeg må innrømme at jeg har stemt venstre engang, ved at det er mange tanker her jeg liker.
Jeg synes plasseringen av Arbeiderpartiet og Venstre i det politiske landskapet er interessant. Venstre synes for meg å ha mistet fotfestet, hvor de stadig vakler mer mot sosialdemokratene. Venstreleder Trine Skei Grande fremstår for meg som en typisk SV’er, det vil si uten balanse (og med det troverdighet). Mange med meg påstår at Arbeiderpartiet beveger seg mot høyresiden. På den andre siden ser Høyre ut til å bevege seg mot venstre. På veien sluker de sentrumspartiene, som med det blir særpartier for spesielt interesserte. Litt satt på spissen vil SP fungere som et bondeparti og KrF som et kristenparti. Hva som vil skje med Venstre tror jeg avhenger veldig om de har og klarer å kommunisere egen politikk i kontrast med AP.
Jeg vil påstå at Høyre og Arbeiderpartiet i dag er to sider av samme sak. De er 99% enige om alle disponeringer av felleskassen, og jeg tror de færreste vil føle på kroppen om det blir et maktskifte. Det er også noen forskjeller, men de kommer jeg tilbake til en senere dag. Begge har bygd en bred plattform med ansvarlig politikk, ikke minst med tanke på økonomi og oljefond. Faren med begge partiene er grad av samarbeid med de mer ytterliggående hos SV og FrP.
FrP kaller seg et liberalistisk folkeparti, og legger stor vekt på individet. For meg blir tankesettet for likt det vi ser i USA. Jeg pleier å si at jeg unngår ytterpunkter for å være på den sikre siden. Jeg tror ikke det ville vært heldig for Norge om parti som SV eller FrP får for mye makt.
Så jeg slutter der jeg startet, der jeg er enig i at det nå er på tide med en høyrevind over Norge. Håper det starter nå til høsten og fortsetter ved neste regjeringsvalg. Dersom folk er usikre så vil mitt råd være å stemme på et sentrumsparti, og at en må være sikker i sin sak om en skal stemme på SV eller FrP.
Interessant lesing. Jeg er jo en av dem som finner politikk unødvendig komplisert, og har innimellom orienteringsproblemer når jeg skal finne ut hvem jeg skal gi min stemme. Liker synspunkter fra ulike partier, så må vel bare finne ut hva en syns er viktigst for så å stemme på partiet man er mest enig med. Lett er det ikke.
Flotte bilder av herlige barn..
Litt enklere når det er lokalvalg da, der person ofte er viktigere enn partipolitiske tilhørighet. Politikk er vanskelig, men samtidig er det jo egentlig ganske viktig at de velger de riktige for å styre på våre vegne. Her i byen mangler vi gode alternativer til Rita, samtidig som Rita har vist at hun ihvertfall ikke har kontroll på felleskassen. Så dermed ser det ut som at min stemme her i byen går til Yngve Brox og gjengen. De vil neppe få nok stemmer til at de overtar makten, men kanskje blir de store nok til å begrense Ritas økonomiske vanstyre.
En annen fordel med lokalvalg er jo at en kan føre opp folk fra ulike parti på stemmeseddelen, og det er noe jeg kommer til å gjøre.
Hei Tomas! Artig blogg og godt skrevet 🙂
Er enig i veldig mange av meningene dine. Spesielt det som går på utvikling av samfunn med tanke på konkurranse og klasseskiller. Dette er nok dessverre et nødvendig onde. USA er selvsagt et godt eksempel på dette med tanke på alle de mektige bedriftene landet har forstret. Har har det vel imidlertid kanskje trukket litt vel langt mot høyre.
En bør, etter min mening, selvsagt ha et sikkerhetsnett i bunn. Helsetjenester, skole, eldreomsorg etc. må selvfølgelig være tilgjengelig for alle. Har har USA selvsagt mye å hente mtp. at de har rundt 50 millioner som mangler helseforsikringer. Og de som har råd til helseforsikring blir flådd.
Arbeiderpartiet fører absolutt en ansvarlig politikk og kjører neppe skuta på grunn med det første. Noe som også skal noe til med oljefondet i ryggen! Problemer med AP synes jeg er mangelen på en plan at etter oljen tar slutt. Føler en mangel på satsning mot:
– infrastrukur(vei, jernbane), her bruker vi svært lite penger, også utstrekning og folketall tatt i betraktning.
– forsking i forhold til andre land vi burde sammenligne oss med. Det er her vi burde satse nå for å legge grunnlaget for fremtiden. Har bruker vi svært lite av det totale budsjettet vårt i forhold til mange andre land. Det burde være gjennom god infrastruktur og teknologi at vi burde livnære oss i fremtiden!.
– Helse: Vi ser allerede «utfordringer» med at folk reiser til utlandet og får gjort unna operasjoner pga. ventetider. Dette kan by på problemer i forhold til oppslutningen om helsevesenet dersom problemet eskalerer. Her er det nok ting på gang og tror NAV gjør endel riktig, tross overgangsproblemer, så gir nok overgangen til mer automatiserte tjenester et langt mer effektivt NAV på sikt.
Spørsmålet er hvem som har løsningen på disse problemene?
FRP støtter en del av synspunktene over (infrastruktur ihvertfall), spørsmålet er om de faktisk har nok «pondus» til å styre landet. Mange enkeltsaker, og personer, siste årene bidrar absolutt til å dra ned innstrykket. Imidlertid litt uenig i sammenligningen med USA da f.eks. helse og spesielt eldreomsorg er en av fanesakene hos FRP. Men de er så klart det partiet i norge som ligger nærmest det systemet vi finner i USA i dag.
Høyre trekker som du sier mot AP men i mangel på alternativer hadde det kanskje vært gunstig med et skifte? Hovedmålsetningen for min del må vel være at SP/SV forsvinner ut av regjeringen ved neste valg.
Eller hva sier du 🙂 ?
Mye jeg er enig i her ja, og JA – det er forskjeller på partiene utover den ideologiske plattformen jeg skrev om i går. FrP ligger jo ideologisk nærme partier i USA, selv om de saksmessig prøver å distansere seg. Får vel prøve å fordype meg litt i enkeltsaker og enkeltparti fremover, for å se om jeg finner ut noe jeg kan blogge om.
Ang. de 3 hovedpunktene så tenker jeg følgende;
– Infrastruktur er utfordrende i et land som Norge, hvor behovet alltid vil være ubegrenset. jeg mener en må starte med å få to jernbanespor på de mest trafikkerte strekningene. I dag velger jo mange større bedrifter lastebiler istedet for tog, ettersom det er raskere og da ofte billigere (tid er penger). Håpløst at togene må stoppe og vente på hverandre flere titallsganger mellom Trondheim og Oslo. Jeg mener veiavgift og også deler av drivstoffavgiftene burde være øremerket infrastruktur. Da vil økt trafikk medføre økte inntekter og økt veibygging og vedlikehold. Vi har jo også mulighet til å sette ut en del større veiprosjekt til utenlandske aktører, for å dempe inflasjonspresset i Norge. Jeg tror lyntog ligger mange år foran oss i tid og at en kanskje må ta et steg om gangen. Rent politisk er de fleste partiene relativt enige i mye av dette, så spørsmålet er vel hvordan hva skal finansieres og hvor kapasiteten skal hentes fra.
– Forskning er veldig vanskelig, og her er jo jeg rimelig innhabil. Det er penger i forskningsorienterte universitet og bedrifter, men mange sliter med å få tak i menneskene til å utføre forskningen. NTNU har for eksempel en glimrende nanolab for forskning på nanoteknologi, men har hatt utfordringer med å få tak i forskere som kan bruke teknologien. Enkelte forskere motiveres av penger, så det å øke stipender/honorar/lønn er en mulighet. Andre motiveres av fagmiljø og prestisje, og her sliter vi veldig med å konkurrere mot de store internasjonle universitetene. Poenget er at jeg tror kapasitet til samfunnsnyttig forskning ofte er en større utfordring enn midler til forskningen. Gode forskere er et resultat av gode skoler, og jeg er ikke sikker på at den norske enhetsskolen er den beste til å produsere gode forskere. Da er vi over på skolepolitikk, og på det området er jeg veldig enig med Høyre. (med det er også en helt egen diskusjon).
– Helse er et veldig sentralt område hvor jeg også tror det kan gjøres mye fornuftig. Vi har verdens dyreste helsevesen, men få mener vel at vi har det beste. Det sier meg at midlene vi i dag bruker på helse ofte blir brukt feil. Det å omorganisere helsevesen, NAV og andre store helseaktører viser seg særdeles vanskelig. ALLE partiene vil satse på helse, men få har gode forslag til virkemidler som kan tas i bruk. Alt kan kjøpes, men det betyr ikke at jeg mener vi bør kjøpe oss sykehusplasser i utlandet for alle verdens sykdommer og plager. Så da spørs det hvem som er kvalifisert til å vurdere hvem som bør sendes hvor og til hvilken pris. Legene har ofte null peiling på papirer og økonomi, og klager allerede nok over alle skjema og dokument de må fylle ut. Sykepleiere og hjelpepleiere er overarbeidet med det som er. NAV klarer ikke å ivareta de oppgavene de har i dag og vil slite med nye. Så jeg er lydhør når partiene kommer med forslag, der mer penger til helsevesenet i mitt hodet ikke løser noen utfordringer.
Konklusjonen jeg ofte kommer til er at Norge har for mye byråkrati og tungvinte løsninger. Få land har tilsvarende offentlig forvaltning, og uten konkurranse er det også mindre krav til effektivitet. Privatisering er jo et område som kan påvirke alle de nevnte utfordringene. FrP er jo største tilhenger av privatisering og SV er vel største motstander. Høyre ønsker det i større grad enn AP. Privatisering har fordeler, men også helt klare ulemper. Får vi fjernet partiene ytterst til venstre vil det absolutt være et stykke på veien.
Av og til tenker jeg at mitt lille firma bør selge tjenester til NAV. Jeg er overbevist om at jeg kunne ha hjulpet mange ut i arbeidslivet. Jeg er overbevist om at jeg kunne ha hjulpet mange ut av helsekøene (gjennom å kjøpe helseplasser i utlandet). Hadde en regnet på hva helsekøene og den enkelte operasjone koster ville en lett kunne legge frem kalkyler på hva vi kunne vært villige til å betale for tilsvarende operasjoner i utlandet. Jeg kunne selge reisepakker inkl. operasjon til NAV. Jeg kunne fått tilskudd fra NAV for personer jeg fikk ut i arbeidslivet (gjerne fra «langtidsledige» listene til NAV). Det vil være privatisering, og ja – et ønske om profitt vil skape effektivitet. Selvsagt er det også farer med dette, der jeg som profittjeger fort vil kjøpe plasser på de dårligste sykehusene i Moldova. Hvem vil ha ansvaret om operasjonen går helt feil? Hvem skal da kvalitetssikre de institusjonene som benyttes? Hvem skal overvåke de private aktørene? Hvor mye byråkrati vil det medføre?
Huff, nå har jeg skrevet langt igjen – men skriver jo raskere enn jeg snakker 😛