I gamle dager var 1.mai dagen med de røde faner, hvor arbeiderbevegelsen gikk i tog, ofte som motvekt mot folketoget 17.mai (ref. wikipedia). Jeg vet om 3 personer som går i 1.mai tog, to av disse er pensjonister og en som aldri vært i arbeidslivet (men han liker å gå i tog). Togene i dag domineres av den eldre garde, gjerne gammelkommunister, og gjerne med rullator. Den gamle industriarbeideren er snart borte, erstattet med maskiner og høyteknologi. Vilkår og rettigheter har gått på bekostning av konkurranseevne/levedyktighet, og da stilner også togene. Fagforeningene har vært sentrale på dager som denne, der jeg jo heller ikke ser vitsen med fagforeninger. I dagens arbeidsmarked kan vi faktisk benytte virkemidler som dialog, og heller samarbeide med våre arbeidsgivere enn å krige med dem. Er noen vanskelige eller ikke vil gi oss det vi ønsker kan de fleste av oss lett bytte jobb. For meg virker det altså som den reneste galskap og betale mangfoldige tusenlapper for at andre skal snakke min sak, der jeg fikser den biten minst like bra selv.
For meg er første mai en dag fri fra jobb, en dag med familien.
Kan ikke la være å kommentere denne….Når det gjelder det å være organisert har det iallefall for meg betydd en betydelig høyere lønn enn om jeg ikke hadde vært det. Ved å følge tariff får man det man skal ha og fortjener i lønn. Ryddig for begge parter. Dyrt er det heller ikke i den forstand at man får fratrekk i skatten på 3600 kroner for å være organisert. Til min forening betaler man 1,9% av lønna. Så kan man selv regne ut hvor mye jeg betaler ved sånn og sånn lønn. Innbakt i dette er topp innboforsikring + andre småtterier som ev fri advokat o.l…Ved å være organisert gir det meg også rett til den femte ferieuken, velferdslønn for bevegelige helligdager, reise-gangtid til jobb, for å nevne det jeg husker på i farten.
Det å være organisert betyr også at man har fagforeningen i ryggen om man skulle komme på kant med noen autoriteter i bedriften, rosenrødt tviler jeg på at det holder seg gjennom et helt arbeidsliv. Usaklige oppsigelser er saker som er overrepresentert, fatalt er det da om man ikke har hjelp fra foreningen i bakhånd.
I årets lønnsoppgjør blir det nå lovfestet 14 dagers omsorgspermisjon i forbindelse med fødsel, dette vil også de uorganiserte nyte godt av. Burde egentlig vært forbeholdt kun de bedriftene med tariffavtale, slik som AFP-ordningen. Om man har et yrke som er svært etterspurt av arbeidsgivere, har man naturligvis et godt kort i ermet med tanke på dialog som virkemiddel ved lønnforhandlinger. Men realiteten for de fleste er en annen, noe annet er naivt etter min mening. Derfor er det fint at forbundene arbeidsgiver vs arbeidstaker løser dette (også ved dialog). Regner med at med «krig» er det streik eller lock-out du tenker på, hvilket etter min mening er helt nødvendig da en av partene sannsynligvis har opptrådt useriøst (useriøse tilbud). I byggebransjen for 2 år siden varte streiken i 4 dager, bedriftene på arbeidsGIVERsiden klaget ENORMT mye til sin organisasjon (BNL) om hvorfor de ikke hadde gått med på kravene til Fellesforbundet. Kravene var IKKE urimelige. Dermed bøyde de av.
All lønn i alle bransjer har hatt betydelig lavere lønn i dag om ikke fagforeningene hadde dratt dette opp. Alle de som står utenfor er egentlig bare med på lasset. Dialog som virkemiddel innad i en bedrift for å oppnå det man vil er for mange bare utopi. I byggebransjen som jeg hører inn under, vil individuelle avtaler bli betraktet som trynetillegg som kun rævsleikere får…
Oj, flott å bli utfordret litt her 🙂
Jeg mener jeg selv er best til å forhandle på mine vegne. Gjør jeg en god jobb så er min arbeidsgiver tjent med å beholde meg og vil da gi meg det trynetillegget jeg fortjener. Arbeidstakere og arbeidsgivere er to sider av samme sak, og i det en ser på hverandre som motparter mener jeg begge parter stiller svakere.
Det er utrolig sjeldent at de uten fagforening tjener dårligere eller har bedre rettigheter enn de som er fagorganisert. Er det konflikter kan en få juridisk hjelp andre steder som er minst like god som i en fagforening. Jeg har forhandlet frem en bedre innbo-forsikring for meg selv enn noen fagforening er i stand til for en stor gruppe (og ja, har sjekket både her og der).
Hvor mange milliarder har LO på bok? De har «muskler» til å stenge Norge og mange vil si at de «eier» både landets største politiske parti og mediehus. Det gir LO en enorm makt, som har vært en viktig bidragsyter til at norsk industri i liten grad kan konkurrere internasjonalt. Da blir det utflagging og nedleggelser, og både arbeidsgivere og arbeidstakere blir tapere. Økte lønninger betyr jo økte priser, hvor lønns og prisspiraler gjerne knyttes mot inflasjon. Økte rettigheter, flere fridager etc. har også en pris samfunnet må betale for (da både arbeidsgivere og arbeidstakere).
Selvsagt er det flere sider av en sak, og jeg er ikke uenige i alt det du skriver. Jeg kjenner bare utrolig få som noensinne har fått hjelp fra en fagforening som har vært verdt de 4-6000 kronene mennesker typisk betaler hvert eneste år til sin fagforening.
Du og jeg jobber i så forskjellige bransjer at jeg tror det nesten ikke lar seg sammenligne. I bunn og grunn er det å være fornøyd og trives det aller viktigste, organisert eller ikke.
I bygningsbransjen har jeg hørt om utallige historier om urettferdig behandling fra arbeidsgivere som ofte har havnet i Arbeidsretten eller i et forlik rett før dette.
Inflasjon pga en lønnsøkning på 2,50 kroner har jeg ingen tro på, finanskriser blir noe annet. Mulig jeg er litt forutinntatt her, har den kjedsommelige og nærmest ubegrunnede inflasjonstrusselen ved hvert lønnsoppgjør til Svein Gjerdreim fortsatt i bakhodet.
Jeg skulle selv lett ha klart å forhandle meg fram til en bedre avtale for meg selv enn det jeg har i dag, men det er ikke slik vi ønsker det der jeg jobber. En større bragd er det å forhandle fram noe for flere sammen, gitt de samme kvalifikasjonene på personene. Ikke alle er i stand til å forhandle for seg selv.
6000 kroner minus de 3600 kroner i skattefradrag for organiserte forstår jeg godt at 800000 LO-medlemmer betaler for denne sikkerheten i ryggen. Runder vi av oppover og sier 4000 kroner i netto kostnad, vil de fleste tenke at dette er jo rimelig, bilforsikringen er jo ofte dobbelt så dyr og en lusen reiseforsikring koster rundt 1000-lappen alene.
Jeg vet du er flink i finans og er god til å fremme det du vil og mener, dermed kan det være helt greit for deg og mange andre å være uorganisert. Men det blir et stort sprang for meg å høre at fagforeningene er overflødige (ingen vits i) for andre som ikke føler det på samme måte som deg og andre i samme posisjon.
Joa, bransjeforskjeller er det selvfølgelig. Jeg har jobbet både i transportbransjen og i industrien, hvor det for de fleste har vært en selvfølge å være organisert. En har akkurat de samme rettighetene/mulighetene som uorganisert, men en risikerer å måtte ta dialog og også evt. konflikter på egenhånd (eller kjøpe hjelp fra gang til gang).
Bygningsbransjen i dag skriker jo etter dyktige folk, og hadde folk byttet jobb om de ble behandlet dårlig eller ikke fikk den lønnen de var verdt ville useriøse aktører bli tappet for dyktige arbeidsfolk.
Inflasjon betyr jo bare at pengene blir mindre verdt og det har da spist opp mange fine lønnsoppgjør. Får du 50 000 ekstra i lønn men må betale 50 000 ekstra for det du kjøper er du jo egentlig like langt som arbeidstaker (med unntak av at arbeidsgiveren sliter med å konkurrere (noe som igjen går utover arbeidstakeren)). Er lønnsoppgjørene for gode er det jo også en motpost at en innfører økte skatter og avgifter sånn av kjøpekraften avtar (inflasjonsdempende).
I industrien er det jo ikke uvanlig at en får ekstra betalt for ekstra verv (formann, arbeidsleder etc.) eller at en gir ekstra verv/titler til de en svært gjerne vil beholde (for å kunne forsvare høyere lønn til disse). Skal en forhandle for en stor gruppe så forhandler en både for de en arbeidsgiver svært gjerne vil beholde, men også for de en arbeidsgiver gjerne vil bli kvitt (late, udugelig etc.). Alle får litt, og uavhengig av innsats og ferdigheter.
Selvsagt en utfordring at ikke alle er i stand til å forhandle for seg selv, og hos mange arbeidsgivere er heller ikke det veldig praktisk/gjennomførbart. Så mulig det trengs fagforeninger (ser du, nå trekker jeg litt av min opprinnelige mening) – men jeg synes prisen er høyere enn verdien for de aller fleste.
Fagforeningskontigent er da på ingen måte en forsikring, hvor en kan kjøpe seg samme kompetanse som er minst like bra andre steder om det behøves. LO bruker en brøkdel av kontigenten medlemmene betaler, der det jo står milliarder på bok. De har en relativt stor administrasjonskostnad, og svært mange byråkrater hadde jo mistet jobben og folk ikke betalte sin kontigent. Det er makten til LO jeg er redd, der denne er uheldig både for arbeidstakere og arbeidsgivere. LO kan få gjennom hva de vil, men jeg opplever at de sjeldent ser flere sider av saken enn arbeidstakerens.
Så jeg modererer meg altså litt og vil nå påstå at fagforeninger er overpriset, men at en del vil ha behov for tjenester fagforeningene tilbyr. Hvorvidt en bør kjøpe de tjenstene etter behov eller som en fast årlig avgift må vel den enkelte vurdere.