Opp litt over seks, oppmøte på St.olavs kl. 7. Ble sittende å vente til kl. 9. Noah var sulten og jeg kaffetørst, så ikke akkurat god stemning. Noah er nå 175 cm. høy og veier 55,7 kg. Det er nøyaktig 14 cm. høyere enn når han knakk hånda for et år siden. 

I narkoserommet gikk alt bra sånn halvveis inn i innsovning, da ble han plutselig litt panisk. Heldigvis gikk den relativt kjapt over. 

Selve biopsien var fort gjort, og denne gangen fant også legene noe «grums» (som de selv beskrev det). Antydning til betennelse i spiserøret og noe i tolvfingertarmen som må sjekkes nærmere. Det kan være cøliaki, men det kan også være andre ting. 

Utfordringen med å besøke sykehuset er all venting, og ikke minst alle sykepleiere som må ha et øye med alle oss som venter. Klokka var nesten halv ett før vi kom oss hjemover. Forferdelig irriterende at en ikke kan ha litt større fart på dette samlebåndet. Kunne sikkert ha behandlet ti ganger så mange pasienter med litt mer struktur og noen færre flaskehalser. 

Jeg rakk ikke begravelsen til morfar til Veronica, og heller ikke tiltenkte møter. Dårlig start på ny jobb først med covid, deretter med velferdspermisjoner – men får vel ta igjen det tapte over litt tid. Veronica måtte rett på sin jobb etter begravelsen, fullstendig krise og utkalling til ekstravakt.