Full vinter i Buvika og det gir kø til jobb. Litt sånn blåmandag. 

Før var planen å jobbe noen år for andre før etablering av egen virksomhet. Målet var å bli sin egen sjef og kunne skape verdier og noe av betydning for samfunnet. Det var mye energi og kreativitet, men startkapital og erfaring var en brems. 

Plutselig kom Veronica, unger og forpliktelser, eget firma ble mer herk enn muligheter. Søkte meg over i staten med mål om å frigjøre tid og energi til egne prosjekt, men her sitter jeg 12 år senere som statsbyråkrat helt uten skaperkraft.  

Veronica vil flytte igjen, og nå ser hun på gamle hus for påbygg/rehabiliering. Verdien av husprosjekt er at Veronica får utløp for sin kreativitet, mens jeg strengt tatt er et verktøy for gjennomføring av hennes drømmer. Det er viktig for meg at Veronica har det bra, så litt egeninteresse kan spores. Stadig nye prosjekt holder begges rastløsthet på avstand, og det er ikke uvesentlig i et parforhold. Kanskje handler livet om å være til nytte for andre? Hva skjer da når en går ut på dato, dvs. at energi og tiltakslyst ikke svarer andres forventninger som før? 

Det er ikke god økonomi i boligprosjektene våre, dokumentavgifter og meglerhonorar tar evt. verdiøkning. Vi  betaler ned på lån, og det gir nye muligheter. Akkurat nå er det noen boliger på Lykkjneset i Buvika som vurderes, fortløpende privatvisninger fremover. 

Hytta vurderes solgt. Et slit å få med de eldste barna utover, og vi har jo gjort det meste som kan gjøres der ute. Akkurat nå er prisnivået godt om en skal selge, og det vil nok falle når flere heller vil reise enn å feriere i Norge. Alt krever tid og energi, og akkurat i dag var det mangelvare.