I dag skulle styret på fakultetet vedta nye instituttstrukturer, et av flere tiltak på veien mot økonomisk balanse. Det var ventet at fagforeningsfolka ville stemme nei (som de pleier å gjøre i endringsprosesser). Som ventet stemte de eksterne styremedlemmene ja. Så var det studentene, nye representanter som knapt vet hva et fakultet er som klarte å stemme nei og det ble 7-6 mot endring. 

Uten tiltak ingen gevinst, og akkurat nå kjenner jeg en litt oppgitt følelse. Noen tusen timer er brukt til prosesser, men prosessene vil aldri være grundige nok i følge de minst endringsvillige.

Diskusjonene ligner veldig på andre prosesser med endeløs involvering av fagforeninger og ansatte. Desto mer en involverer desto flere stemmer vil høres og desto vanskeligere å få til noe. NTNU går ikke konkurs selv om mitt fakultet går med underskudd, så bør vel bare nikke og smile. Klarer jeg ikke det blir jeg oppgitt og det gir ingen energi. Da er det på tide å se etter nye muligheter, for kunsten er å gjøre mer av det som gir energi og mindre av alt annet.