Time på sykehuset 07.30, ved ankomst får vi høre at vi har time 9. Ingen vet hvorfor vi er kalt inn halv åtte. Klokka ni ble det ikke, for det er jo alltid forsinkelser på St.Olav. Utpå formiddagen ble det satt på bedøvende plaster, men når sprøyte skulle settes fant ikke sykepleierne blodårer (etter x-antall stikk og skriking). Nærmere lunchtid fikk Ariana lystgass før narkose og gjennomføring av MR. Etter oppvåkning holdt vi jo på å sulte ihjel (Ariana møtte fastende). Sykepleieren var rask med å konstatere at det kun var mat på avdelingen til Ariana. Jeg ble litt overrasket, men fikk forklart at jeg måtte til kantina å kjøpe mat. Med lang vei og kø måtte en sykepleier sitte å overvåke Ariana mens jeg var borte. Jeg klarte jo ikke å dy meg, og spurte om det virkelig var sånn at en brødskive kostet sykehuset mer en sykepleierens tid. Sykepleieren var ærlig om at avdelingens pengebruk var viktigere å ha kontroll på enn ansatte og lønn (som gikk av et helt annet budsjett). Et lite tankekors, der dette fort utgjør et halvt årsverk for en liten avdeling (ved flere like historier). Jeg tror at effektivitetspotensialet til St.olav er stort! (selvsagt burde jeg ha forstått at vi kom til å bruke 8 timer på en times MR, så neste gang har jeg nok med nistepakke).